Innlegget drøfter hvorfor en politisk uavhengig sentralbank kan bidra til høyere velferd i form av lavere inflasjon for en gitt arbeidsledighet, enn man ellers ville hatt.
I årstalen denne uken kom sentralbanksjef Ida Wolden Bache inn på viktigheten av at det ikke «oppstår tvil om sentralbankens uavhengighet i rentesettingen».
Dette kan nok sees i sammenheng med Donald Trumps tale i Davos nylig, der han sa at: «[….] I’ll demand that interest rates drop immediately. And, likewise, they should be dropping all over the world. Interest rates should follow us».
Som argumentert for i et tidligere innlegg, vil det ikke være enkelt for Trump å påvirke amerikansk pengepolitikk, slik Federal Reserve (Fed) er organisert.
Enn så lenge er det heller lite som tyder på at Fed lar seg affisere. I forbindelse med fremleggelsen av den halvårlige pengepolitiske rapporten til Kongressen denne uken, uttalte USAs sentralbanksjef Jerome Powell at: “With our policy stance now significantly less restrictive than it had been and the economy remaining strong, we do not need to be in a hurry to adjust our policy stance”.
Mange land har tilbakelagt en periode med den høyeste inflasjonen på fire tiår, drevet av tilbudssideforstyrrelser i kjølvannet av pandemien og krigen i Ukraina, men også store stimulanser i finans- og pengepolitikken. I motsetning til årene med høy og variabel inflasjon på 1970- og 80-tallet, unngikk man en periode med høy arbeidsledighet for å få inflasjonen ned igjen. En viktig årsak er nok at inflasjonsforventningene er bedre forankret, noe som motvirket selvforsterkende pris- og lønnsspiraler.
Mange sentralbanker ble mer politisk uavhengige og gikk over til et mål om lav inflasjon i pengepolitikken fra slutten av 1980-tallet. Mens Norge forlot systemet med politisk bestemt rente i 1986, var New Zealand først ute med et eksplisitt inflasjonsmål i 1989.
Faktisk viser internasjonal forskning at det er en klar sammenheng mellom nivået på inflasjonen og graden av sentralbankuavhengighet, over tid og på tvers av land. Mer uavhengige sentralbanker, er forbundet med lavere og mer stabil inflasjon.
I 2004 fikk nordmannen Finn Kydland, sammen med amerikanske Edward Prescott, nobelprisen i økonomi, bl.a. for å vise at det å følge regler i den økonomiske politikken, slik som et inflasjonsmål[1], bidrar til høyere velferd over tid. Sammen med forskningen til økonomene Robert Barro and David Gordon, forklarer dette hvorfor en politisk uavhengig sentralbank kan være avgjørende for lav inflasjon og høy velferd.
En liten modell-illustrasjon
Anta at sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon er gitt ved en Phillips-kurve av typen:
(1) u = un − a(π− Eπ)
der arbeidsledigheten, u, faller under sitt «naturlige» nivå, un, dersom inflasjonen, π, overskyter forventet inflasjon, Eπ. En forklaring kan være at dette fører til et fall i reallønningene, som gjør det lønnsomt for bedriftene å øke sysselsettingen.
Forutsett videre at sentralbanken ønsker å gjøre tapet fra arbeidsledighet og inflasjon minst mulig:
(2) L = u + bπ2
der b måler hvor mye den relativt sett vektlegger prisstabilitet[2].
For å gjøre fremstillingen veldig enkel, vil det videre forutsettes at sentralbanken velger et gitt inflasjonsnivå, π, noe den i praksis bare kan gjøre indirekte og imperfekt gjennom pengepolitikkens effekt på økonomien.
Over tid vil aktørene i økonomien tilpasse sine forventninger til inflasjonen (π= Eπ), slik at arbeidsledigheten blir bestemt av det naturlige nivået (u=un), utenfor sentralbankens kontroll. Skjevheter i arbeidsmarkedet som gjør at denne er høy, må strukturpolitikken forsøke å løse. Siden det ikke er noen gevinster ved et positivt inflasjonsgap på sikt, vil det være optimalt for sentralbanken å forplikte seg til π=0.
Anta nå at sentralbanken isteden fører en diskresjonær politikk, der den hele tiden forsøker å gjøre tapet minst mulig, men uten å forplikte seg til prisstabilitet. Dersom inflasjonsforventningene ligger fast på kort sikt, vil sentralbanken ha insentiver til å øke inflasjonen, fordi kostnaden ved dette må avveies mot gevinsten fra lavere arbeidsledighet.
Man finner denne inflasjonsraten ved å sette (1) inn i (2)
(3) L = un − a(π− Eπ) + bπ2
og minimere (3) med hensyn på inflasjon, π, hvilket gir:
(4) π = a/2b.
Fordi aktørene i økonomien over tid vil tilpasse sine forventninger til faktisk inflasjon, heriblant for å unngå svekket kjøpekraft i lønnsforhandlingene, vil man havne i en situasjon der arbeidsledigheten er den samme som før (u=un), men inflasjonen er høyere (π = a /2b).
Konklusjonen er at man kun kan oppnå lav arbeidsledighet og prisstabilitet dersom det er tillit til inflasjonsmålet, noe som krever at sentralbanken forplikter seg til målet. Dersom aktørene i økonomien observerer at politisk press gjør at sentralbanken ikke strammer inn pengepolitikken tilstrekkelig, kan dette påvirke lønns- og prisdannelsen og faktisk inflasjon. Og siden en midlertidig stimulans av økonomien gjennom lave renter ikke kan gi varig lavere arbeidsledighet, vil man ende opp med et velferdstap i form av høyere inflasjon enn man ellers ville hatt.
[1] og handlingsregelen for bruk av oljeinntekter.
[2] Det forutsettes her at inflasjonsmålet er null, men π kan tolkes som et avvik fra inflasjonsmålet. At dette gapet er kvadrert, betyr at tapet øker overproporsjonalt med inflasjonen.