I et nylig innlegg ble det argumentert for at et noe høyere inflasjonsmål for pengepolitikken kunne ha positive nettoeffekter på den økonomiske utviklingen. Det finnes imidlertid et alternativ, dersom det kan gjennomføres i praksis, som kombinerer fordelene ved høyere inflasjon på kort sikt, med de gunstige effektene av fullstendig prisstabilitet på lang sikt.
(Innlegget om nivået på inflasjonsmålet kan leses her).
Inflasjon og prisnivå
For mange virker nok inflasjonsmål og prisnivåmål som synonymer – man definerer tross alt inflasjon som vedvarende vekst i det generelle prisnivået i samfunnet. Det er imidlertid vesentlige forskjeller på de to alternativene. Mens inflasjonsmål betyr at sentralbanken innretter pengepolitikken med sikte på en eksplisitt veksttakt i en prisindeks, betyr prisnivåmål at pengepolitikken skal sikre et bestemt nivå for prisindeksen over tid.
Forskjellene kan illustreres ved å sammenligne et inflasjonsmål på 2 prosent med et bevegelig prisnivåmål på 2 prosent. Pengepolitikken virker på økonomien med et tidsetterslep, så det avgjørende for rentesettingen vil ikke være den løpende prisutviklingen, men en prognose for prisindeksen/inflasjonen i fremtiden. Anta at prisnivået er 100 i år t og at et kostnadssjokk hever prisindeksen til 105 i år t+1. Årlig inflasjon er altså 5 prosent. Hvordan påvirker dette pengepolitikken under de to alternativene regimene? Ved inflasjonsmål er historisk prisvekst «vann som har rent under broa». Siden økonomien utsettes for uforutsette sjokk, effektene av renteendringer varierer over tid, osv. vil prisnivået bevege seg deretter. Midlertidige sjokk får permanente effekter på prisnivået. Pengepolitikken vil hele tiden innrettes mot at prisveksten frem i tid havner på 2 prosent. Ved prisnivåmål er det annerledes. Siden målet er en bane for prisnivået, vil pengepolitikken innrettes mot å korrigere historiske avvik fra denne banen. Under prisnivåmål vil altså sentralbanken sikte mot en inflasjon under 2 prosent i årene etter t+1, slik at prisnivågapet lukkes over tid.
Illustrasjon av forskjellen på 2 prosent inflasjonsmål og et 2 prosent bevegelig prisnivåmål.
Særlig relevant i dagens situasjon
For å forstå fordelene ved et bevegelig prisnivåmål kan man bevege seg over til dagens økonomiske situasjon.
Åtte år etter finanskrisen sliter fortsatt mange økonomier med svak vekst og høy arbeidsledighet, til tross for historisk lave nominelle og reelle renter. Økonomer er ikke enige om fallet i den nøytrale realrenten, som gir likhet mellom sparing og realinvesteringer ved full sysselsetting, skyldes ettervirkninger av finanskrisen, befolkningsaldring, svakere teknologiske fremskritt eller en kombinasjon av slike forhold. Uansett gir lav inflasjon for høy realrente når den nominelle renten ikke kan bli tilstrekkelig negativ (siden folk da vil starte å hamstre cash). En særlig risiko ved et vedvarende positivt realrentegap (dvs. negativt produksjonsgap), er at inflasjonen presses ned som følge av ledig kapasitet i økonomien, hvilket driver opp realrenten og forsterke nedgangstidene i økonomien.
Nå er det avgjørende for folk sine beslutninger om sparing og investeringer ikke den realiserte realrenten (ex-post), men forventet realrente (ex-ante). Hvis pengepolitikken ikke makter å gi økonomien et «nominelt anker», risikerer man deflasjon når økonomien stagnerer. Er inflasjonsforventningene forankret på inflasjonsmålet, f.eks. 2 prosent, vil realrenten stabilisere seg på -2 prosent når den nominelle renten når null, selv om slakk i økonomien skulle senke inflasjonen på kort sikt. Ved prisnivåmål vil derimot inflasjonsforventningene øke når inflasjonen faller på kort sikt, siden sentralbanken er forpliktet å korrigere historiske avvik fra prisbanen. Økte inflasjonsforventninger vil senke realrenten og stimulere samlet etterspørsel og produksjon, hvilket igjen vil bevege det generelle prisnivået oppover. Merk at økningen i inflasjonsforventningene nå skjer automatisk og uten at det skapes økt usikkerhet rundt den fremtidige pengeverdien.
De praktiske problemene og erfaringene
Så hvorfor ikke bare gå over til prisnivåmål? Det er noen åpenbare ulemper. For det første er inflasjonsmål vesentlig enklere å forklare til politikere og allmenheten. En annen ulempe er at store positive inflasjonssjokk ville kunne kreve en svært stram pengepolitikk for å bringe prisnivået ned igjen. Det er velkjent at paripolitikken i Norge på 1920-tallet, der Norges Bank hevet renten og trakk penger ut av omløp for å gjenopprette kronens verdi mot gull fra før 1.verdenskrig, førte til deflasjon, økonomisk krise og høy arbeidsledighet.
I dag ville slike forsøk å redusere prisnivået blitt håndtert mer fleksibelt. På samme måte som sentralbankene bedriver fleksibel inflasjonsmålstyring, der tidshorisonten for å nå inflasjonsmålet tilpasses for å unngå unødig ustabilitet i produksjon og sysselsetting, ville man også ved prisnivåstyring avveie prisnivågapet mot produksjonsgapet på kort sikt.
Som en kuriositet kan det nevnes at Knut Wicksell bidro indirekte til at Sveriges Riksbank innførte prisnivåmål for pengepolitikken i 1931, hvilket medvirket til at landet klarte seg bedre enn mange andre i de harde 30-årene. Etter at Sverige gikk over til fast valutakurs mot britiske pund i 1933, har ingen andre land forsøkt prisnivåmål.
En minimal justering
Å gå over fra inflasjonsmål til prisnivåmål er trolig ikke en aktuell politikk i dag, selv om sentralbanken i Canada seriøst skal ha vurdert dette. En praktisk tilnærming kunne likevel være å definere inflasjonsmålet til å gjelde som et gjennomsnitt over konjunktursyklusen. Dette ville gitt større fleksibilitet enn prisnivåstyring, men samtidig gjort det enklere å kommunisere at en lavkonjunktur med lav inflasjon, som mange land nå er inne i, ville blitt etterfulgt av midlertidig høyere inflasjon. Forventet realrente ville falt og økonomien ville, alt annet likt, gjenhentet seg raskere.