Den offentlige debatten preges av mange feiloppfatninger rundt sammenhengen mellom produktivitet, konkurranseevne og omstilling. Dette er særlig relevant i dagens situasjon, der kombinasjonen av lave råoljepriser og et stort fokus på ny teknologi har fått mange til å hevde at Norge må styrke sin konkurransekraft for å sikre fremtidens velstandsnivå.
Det kraftige oljeprisfallet fra sommeren 2014 har fått stor betydning for norsk økonomi – selv om utviklingen den senere tid tyder på at vi nå står ovenfor en konjunkturoppgang. Lavere oljeinvesteringer har blitt motvirket av økte boliginvesteringer. En ekspansiv penge- og finanspolitikk har understøttet produksjon og sysselsetting, mens lave lønnstillegg og en svak kronekurs har gitt en bedring i Norges kostnadsmessige konkurranseevne ovenfor utlandet. Mange er likevel bekymret for konsekvensene av mindre vekstbidrag fra oljenæringen fremover. Parallelt med oljenedgangen har økt fokus på ny teknologi, som digitalisering og robotisering, skapt en debatt om hvordan Norge skal tilpasse seg fremtiden.
E24 sparket nylig i gang en serie med debattartikler der næringslivsledere, politikere og andre kommer med råd om hvordan Norge kan forbli et av verdens mest produktive land. I det første innlegget erklærer statsministeren at vi står ved starten av en «stor omveltning». Mange legger vekt på at norske bedrifter må lede an i bruken av ny teknologi, for å øke vår produktivitet og klare oss i konkurransen med internasjonalt næringsliv. Samtidig får det medieomtale at Norge falt fra 9 til 11. plass på kåringen til handelshøyskolen IMD i Sveits over internasjonal konkurransekraft.
«So, if you hear someone say something along the lines of America needs higher productivity so that it can compete in today’s global economy, never mind who he is, or how plausible he sounds. He might as well be wearing a flashing neon sign that reads: I DON’T KNOW WHAT I’M TALKING ABOUT.»
Krugman, P. (1994): Peddling prosperity, W.W. Norton, New York
Kapasiteten til å produsere varer og tjenester er den viktigste begrensende faktoren for et lands inntektsutvikling. Denne avhenger ikke bare av tilgangen på arbeidskraft og realkapital, men også hvor effektivt bedriftene utnytter innsatsfaktorene. Denne effektiviteten er et resultat av mange forhold, deriblant evnen til nyetableringer og omstilling, til å ta i bruk ny teknologi og til å utvide produksjonskapasiteten på områder der etterspørselen er stigende. For små åpne økonomier som Norge vil realinntektene også avhenge av det internasjonale bytteforholdet, dvs. det relative prisforholdet mellom eksport og import på verdensmarkedet.
På kort sikt kan eksempelvis fluktrasjoner i valutakursen (eller fravær av slike i tilfelle fastkurspolitikk eller deltagelse i en valutaunion) påvirke industriens kostnadsmessige konkurranseevne og gjennom dette nettoeksporten, som igjen påvirker samlet etterspørsel, produksjon og sysselsetting. På lang sikt, når prisnivået er fleksibelt og faktorprisene gjenspeiler innsatsfaktorenes grenseproduktivitet, gir det imidlertid ingen mening å snakke om at et land har konkurranseproblemer. Et land er ikke en bedrift. Norge konkurrerer ikke med Sverige eller Tyskland slik Coca-Cola konkurrerer med Pepsi eller Apple med Microsoft.
Absolutt, ikke relativ produktivitet
I den offentlige debatten hersker det spesielt misforståelser rundt produktivitetsvekstens betydning. Mange virker å tro at det er vår relative produktivitet ovenfor utlandet som er viktig. Argumentet er gjerne at økt produktivitet senker kostnadene per produsert enhet, slik at norske bedrifter blir mer konkurransedyktige på verdensmarkedet. I så fall er det lett å bygge videre på en historie der manglende evne til omstilling eller bruk av ny teknologi får norsk produktivitet til å sakte akterut, noe som gir inntektsfall og tap av arbeidsplasser. Selv om dette resonnementet kan være riktig for enkeltbedrifter, som må ta nasjonale lønninger og andre faktorpriser for gitt, er logikken feil for økonomien som helhet. Anta at vi får et kraftig hopp i utenlandsk produktivitet – uten at Norge følger med. Når dette ikke svekker norsk konkurranseevne, skyldes dette en kombinasjon av to forhold: For det første vil økt effektivitet i utlandet slå ut i høyere utenlandske faktorpriser, deriblant reallønninger, noe som reduserer kostnadsgevinsten ved et høyere produktivitetsnivå. For det andre gir produktivitetsveksten i utlandet økt kjøpekraft på verdensmarkedet, noe som øker etterspørsel etter norskproduserte varer og tjenester.
Det er vår absolutte produktivitet som er viktig. Jo mer vi klarer å øke produksjonen for en gitt ressursinnsats, jo høyere blir våre inntekter og konsummuligheter. Dette gjelder uavhengig av internasjonal handel og konkurranse. Selv om trendveksten i norsk arbeidskraftproduktivitet ligger i verdenstoppen, er den halvert siden starten på 2000-tallet. Det er viktig å fokusere hva som ligger bak denne utviklingen og hvilke politikktiltak som kan løfte produktivitetsveksten fremover – dette er drøftet i et tidligere innlegg her på bloggen. Fokuset på konkurranseevne er en distraksjon.
Norge etter oljeboomen
Omstillingen av næringsstrukturen i kjølvannet av oljenedturen går sin gang, samtidig som man ikke bør overdrive endringsbehovet på kort og mellomlang sikt:
- Etableringen av oljefondet og handlingsregelen for innfasing av oljeinntekter gjør at Norge ikke trenger å kutte i oljepengebruken – selv om oljeinntektene som andel av trend-BNP kan ha nådd toppen.
- Nedbyggingen av tradisjonelle konkurranseutsatte næringer har trolig ikke vært større enn at vårt importoverskudd (utenom olje) kan finansieres av de permanente valutainntektene fra oljefondets realavkastning. Samtidig har kronekursen svekket seg i takt med oljeprisfallet.
- Selv om vekstbidragene fra oljeinvesteringene blir mindre fremover, er dette primært et spørsmål om sammensettingen av aggregert etterspørsel. Over tid vil norsk økonomi uansett opererer ved full kapasitetsutnyttelse og da er produksjonskapasiteten bestemt av tilgangen på arbeidskraft, realkapital og produktivitet.
Norsk økonomi er i konstant endring. Dette skjer ikke fordi vi som samfunn bestemmer oss for å gå i en ny retning, men fordi prismekanismen i en markedsøkonomi koordinerer tusenvis av enkeltbeslutninger som husholdninger og bedrifter tar ut fra hensynet til egeninteresser. Frykten for at norske bedrifter ikke er klare for fremtiden virker overdreven, siden endringer i teknologi, men også husholdningens preferanser, vil gjøre det lønnsomt for næringslivet å tilpasse seg. Det er likevel viktig å føre en politikk som legger forutsetningene til rette for økt produktivitetsvekst, hvilket blant annet handler om utdanning, konkurranse i innenlandske produktmarkeder og makroøkonomisk stabilitet.
Et interessant spørsmål til slutt er om det store fokuset på omstilling og ny teknologi som nå preger samfunnsdebatten i seg selv kan påvirke den økonomiske utviklingen – og i så fall hvordan. Trolig kan dette slå begge veier. Noen kan la seg inspirerer til å stase på nye virksomheter i en tid som fremstilles som et paradigmeskifte. Andre kan bli urolige for at deres kompetanse ikke vil bli etterspurt i fremtiden, noe som kan få husholdningene til å kutte tilbake på forbruket i påvente av «trangere tider».