Norges Bank varsler at styringsrenten kan ligge nær dagens nivå på 0,5 prosent frem mot 2019. Fallende inflasjon gir likevel en økning i realrenten som forventes å bidra til å bremse boligprisveksten.
Denne uken holdt Norges Bank styringsrenten uendret på 0,5 prosent. Dette var ventet i finansmarkedene og spenningen var derfor knyttet til den oppdaterte rentebanen og de øvrige prognosene i Pengepolitisk Rapport 2017/1, som ble fremlagt sammen med rentebeslutningen.
Norges Bank signaliserer at styringsrenten vil holdes rundt dagens nivå de nærmeste årene, for deretter å stige forsiktig til 1,4 prosent ved utgangen av 2020. I bankens prognoser øker den økonomiske veksten litt og det negative produksjonsgapet minker gradvis. Norsk økonomi er tilbake til normal kapasitetsutnyttelse ved utgangen av prognoseperiode. Inflasjonen, som de siste årene har vært høy, faller videre og tar seg kun opp til rundt 1,5 prosent i 2020.
Når den generelle prisveksten faller under inflasjonsmålet på 2,5 prosent, må produksjonsgapet være positivt for å gradvis presse inflasjonen opp igjen. Prognosene for inflasjonen og produksjonsgapet, betinget på den publiserte rentebanen, viser at produksjonsgapet først blir marginalt positivt om tre år, samtidig som inflasjonen ligger klart lavere enn målet ut prognoseperioden. Dette skulle tilsi en mer ekspansiv pengepolitikk. Når dette ikke skjer er det fordi sentralbanken frykter finansiell ustabilitet, knytte til et høyt nivå på boligpriser og husholdningsgjeld. Norges Bank skriver at «Lave renter har vært en viktig drivkraft bak økningen i boligprisene. [….] Risikoen for et kraftig fall i boligprisene frem i tid øker dersom den høye boligprisveksten vedvarer». Dermed skyver banken på tidshorisonten for å nå inflasjonsmålet.
I takt med at rentenivået har kommet ned og hensynet til finansiell stabilitet har fått økende betydning, har Norges Bank dessverre blitt noe mindre åpne rundt de pengepolitiske avveiningene. Pengepolitisk Rapport 2017/1 tallfester ikke hvordan styringsrenten skulle utviklet seg dersom hensynet til finansiell stabilitet ikke ble tillagt vekt. Trolig ville styringsrenten bli satt ned til 0, samtidig som rentebanen ville ligget flatt på dette nivået ut 2020. Muligens måtte sentralbanken også supplert med ukonvensjonell virkemiddelbruk, som for eksempel å forplikte seg til å intervenere i valutamarkedet for å svekke kronen. En slik politikk ville lettet omstillingen i norsk økonomi, redusert arbeidsledigheten og økt inflasjonen til nærmere målet. Til gjengjeld kunne boligpris- og gjeldsveksten tiltatt ytterligere.
Siden Norges Bank møter lavere inflasjon med å holde den nominelle styringsrenten stabil, stiger realrentene i årene fremover. Norges Bank publiserer et «renteregnskap» som kvantitativt fremstiller de underliggende drivkreftene bak endringene i renteprognosen i forhold til forrige Pengepolitiske Rapport. Dette er gjengitt som figur 1. Som det fremkommer har lavere inflasjon, som trekker den nominelle rentebanen ned, sin motpost i svakere kronekurs, økt etterspørsel og renteoppgang i utlandet og hensynet til finansiell stabilitet – som trekker rentebanen opp.
Figur 1: Renteregnskapet til Norges Bank. Kilde: Pengepolitisk Rapport 2017/1, side 38.
Norges Bank venter at de høye boligprisene og stigende realrenter får etterspørselen i boligmarkedet til å bremse i årene som kommer. Samtidig gir en kraftig vekst i boliginvesteringene positive bidrag på tilbudssiden. Den nominelle boligprisveksten spås å komme ned på nivå med inflasjonen, slik at realboligprisene stabiliserer seg. Dette er for øvrig mer optimistisk enn SSBs nylige publiserte prognoser, som anslår at de inflasjonskorrigerte boligprisene, etter å ha steget 4,5 prosent i år, de neste tre årene faller med henholdsvis 1,5, 3,7 og 4,4 prosent.
Inflasjonsmålet skal gi norsk økonomi et «nominelt ankerfeste». Risikoen ved å underskyte inflasjonsmålet over lang tid kan være at troverdigheten til pengepolitikken reduseres. Generelt er problemet med tap av troverdighet at de realøkonomiske kostnadene ved å nå inflasjonsmålet øker, fordi sentralbanken i større grad må regulere etterspørselen og dermed presset i arbeidsmarkedet for å påvirke inflasjonsforventningene. I dagens situasjon kan fallende inflasjonsforventninger drive opp realrenten og redusere aggregert etterspørsel. Dermed kan perioden med etterspørselsbestemt arbeidsledighet og lav inflasjon forlenges. Samtidig kan økende realrenter stagge boligprisveksten.
Finanspolitikken er viktig for aggregert etterspørsel og dermed pengepolitikken. I den offentlige debatten syntes det å være bred enighet om at bruken av oljepenger over statsbudsjettet må bremses. Norges Bank venter mindre vekstbidrag fra finanspolitikken fremover. En slik innstramning bør imidlertid utsettes til rentenivået har kommet opp. Når pengepolitikken begrenses av den nominelle nullrentebetingelsen, bør finanspolitikken bidra til å lukke det negative produksjonsgapet, dvs. presse økonomien mot full sysselsetting. Det er bedre å bremse boligmarkedet ved å få den nominelle renten opp, enn ved å drive opp realrenten gjennom et inflasjonsfall som utfordrer troverdigheten til pengepolitikken.