Dette innlegget ser nærmere på Norges Banks siste Pengepolitiske Rapport og diskuterer renteutsiktene fremover.
Pengepolitikken i Norge rettes inn mot et fleksibelt inflasjonsmål på 2,5 prosent. Styringsrenten og den tilhørende rentebanen skal tilpasses slik at man får en rimelig avveining mellom hensynet til å stabilisere inflasjonen tett på inflasjonsmålet og kapasitetsutnyttelsen i økonomien rundt et normalt nivå. De siste årene har Norges Bank også lagt vekt på risikoen for finansielle ubalanser knyttet til sterk boligpris- og kredittvekst.
Norges Bank holdt torsdag styringsrenten uendret på 0,5 prosent, men oppjusterte sine anslag for rentenivået de neste årene.
Figur 1 viser Norges Banks oppdaterte anslag for inflasjonsgapet (avvik fra inflasjonsmålet) og produksjonsgapet (avvik fra trend-BNP), samt den forutsatte banen for styringsrenten frem til utgangen av 2020. Som det fremkommer anslås produksjonsgapet å bli positivt fra 2019, mens inflasjonen etter hvert stiger til et nivå litt lavere enn inflasjonsmålet ved utgangen av prognoseperioden. Styringsrenten øker gradvis til litt over 1,5 prosent i 2020.
Figur 1: Norges Banks foliorente, inflasjonsgap (avvik fra 2,5 prosent) og produksjonsgap (avvik fra trend-BNP). Historiske størrelser og prognoser. Kilder: Norges Bank, PENGEPOLITISK RAPPORT MED VURDERING AV FINANSIELL STABILITET 4/17 og egne beregninger.
En flatere rentebane ville gitt en periode med høyere aggregert etterspørsel, produksjon og sysselsetting. Dermed ville inflasjonen raskere nådd målet på 2,5 prosent. Det positive produksjonsgapet impliserer likevel at inflasjonen vil fortsette å øke i årene etter 2020. Siden en renteendring virker på realøkonomien og inflasjonen med et tidsetterslep, fremstår det rimelig at Norges Bank starter å øke rentenivået mot slutten av neste år – gitt at økonomien utvikler seg i tråd med sentralbankens prognoser.
Som drøftet i nylige innlegg kan kombinasjonen av svak kronekurs og stigende råoljepriser føre til rasker renteoppgang, mens fallet i boligprisene utgjør en nedsiderisiko for norsk økonomi. Norges Bank fremstår optimistiske på vegne av boligmarkedet.
Norges Banks Pengepolitiske Rapport inneholder et «renteregnskap» som tallfester hvordan ulike forhold i økonomien påvirker rentebanen. Dette viser at høyere oljepriser og en svakere kronekurs er viktige drivere bak løftet i rentebanen. I tillegg trekkes denne opp av at verdensøkonomien er i bedring. Det er usikkerhet knyttet til effektene på norsk økonomi av fallet i boligprisene. Samtidig er risikoen for videre oppbygging av finansielle ubalanser redusert i forhold til tidligere. Dette bidrar til at rentenivået stiger mindre enn det ellers ville gjort.
Også internasjonalt er rentenivået forsiktig på vei oppover. USA leder an der Federal Reserve på onsdag økte styringsrenten på nytt, noe som medfører at denne er satt opp med 1,25 prosentpoeng siden desember 2015. En internasjonal renteoppgang kan holde kronekursen svak og tilsier isolert sett at Norges Bank må følge etter for å oppfylle inflasjonsmålet.
Til tross for utsikter til en forsiktig innstramning i pengepolitikken, ligger rentenivåene historisk lavt både i Norge og internasjonalt. Den nøytrale realrenten, som over tid er forenlig med normal kapasitetsutnyttelse i økonomien og stabil inflasjon, har trolig kommet betydelig ned de siste årene. Dette skyldes grunnleggende sett en økning i det globale sparetilbudet og/eller lavere investeringsetterspørsel i verdensøkonomien.
Mange ulike forhold kan ha bidratt til denne utviklingen (hvilket er drøftet i tidligere innlegg her og her). En lavere befolkningsvekst og aldring av befolkningen øker sparingen til pensjoner og avdemper investeringsbehovet i boliger og produksjonsutstyr. I tillegg har produktivitetsveksten falt betydelig i mange land. Selv om dette reduserer forventningene til fremtidige inntekter og sparing, dominerer trolig den negative effekten på lønnsomheten i næringslivet, noe som reduserer etterspørselen etter realkapital.
Norges Bank estimerer den nøytrale nominelle pengemarkedsrenten her hjemme å ligge i intervallet 2,5-3,5 prosent. Med et inflasjonsmål på 2,5 prosent gir dette en realrente mellom 0 og 1 prosent. Federal Reserve anslår den nøytrale realrenten i USA å ligge nær 1 prosent. Det er likevel hvert å merke seg at det er betydelig usikkerhet rundt slike anslag. Det er mulig at en større andel av rentefallet kan føres tilbake til langvarige negative konjunktureffekter i kjølvannet av finanskrisen. Uansett vil rentenivået kunne stige over sitt langsiktige nøytrale nivå i en fremtidig høykonjunktur.