Det er en sterk vekst i norske forbrukslån og antall inkassosaker relatert til slike lån øker. Flere forbrukslånsbanker har etablert seg på det norske markedet det siste året. Alle har fått med seg den aktive markedsføringen i ulike medier. Dette vekker naturlignok bekymring. For å dempe utviklingen har både Forbrukerrådet og enkelte politiske partier foreslått å innføre et rentetak på forbrukslån. Dette innlegget ser nærmere på virkningen av et slikt tiltak.
Ifølge denne artikkelen på hegnar.no fører høy etterspørsel og god lønnsomhet i markedet for forbrukslån til at nye aktører etablerer seg og aktivt markedsfører sine lånetilbud. Samtidig er det en økende bekymring for at stadig flere får betalingsproblemer knyttet til slike lån. Et forslag som har kommet på banen, blant annet inspirert av erfaringer fra utlandet, er å innføre et rentetak på forbrukslån.
Forbrukslån har høye renter fordi det er stor risiko knyttet til slike lån. For å analysere effektene av et rentetak er det nyttig å sette opp et diagram, som vist i figur 1, med kurver for tilbud og etterspørsel etter forbrukslån, med utlånsrente, r, på y-aksen og utlånsmengde, M, på x-aksen. Lavere rente øker låneetterspørselen. Tilbudskurven antas å stige med økende rente, siden det blir mer lønnsomt for bankene å tilby slike lån. Markedet klareres der de to kurvene krysser hverandre. Det dannes en likevektsrente r* og en utlånsmengde M*.
Figur 1: Tilbud og etterspørsel etter forbrukslån.
Vi kan nå bruke diagrammet til å se på effektene av et rentetak, som illustrert i figur 2. For at rentetaket skal ha noe relevans, må det settes lavere enn dagens rente i likevekt. Nå vil flere ønske å låne, slik at låneetterspørselen stiger til ME, mens bankene tjener mindre på lånene enn tidligere, slik at lånetilbudet faller til MT. Dermed oppstå et etterspørselsoverskudd i markedet, som tilsvarer differansen mellom ME og MT. Dette vil føre til at bankene i større grad må rasjonere kreditten etter gitte kriterier, for eksempel kredittverdighet, kundeforhold osv.
Figur 2: Effekten av rentetak på forbrukslån.
Problemet er at lav rente og stramme kredittrammer vanskelig lar seg kombinere. Dette vil trolig førte til fremvekst av nye gråmarkeder for kreditt som omgår reguleringene. Dette reduserer også myndighetens kontroll og oversikt over utviklingen i kredittmarkedet. Samtidig kan tiltaket ha inntektspolitiske konsekvenser, der det i hovedsak vil være de ressurssterke som får mulighet til å skaffe seg forbrukslån. Denne gruppen vil dermed få større skattefordeler av rentefradrag.
Så hvilke tiltak bør myndighetene iverksette? Et naturlig alternativ til et rentetak er å avskaffe skattefradraget for gjeldsrenter. Dette vil gi et negativt skift i etterspørselskurven, som vist i figur 3, og dermed føre til redusert utlånsvolum og lavere rentenivå i markedet for forbrukslån.
Figur 3: Effekten av å avskaffe skattefradrag for renter på forbrukslån.
Når rentemarginene kommer under press, fordi boliglånsrentene faller (samtidig som innskuddsrentene ligger nær gulvet), er det en risiko for at bankene blir mer kreative for å øke utlånsvolumet. Dette gjør det nødvendig med skjerpede kapitalkrav ovenfor bankene og en gjennomgang av låneinsentivene i skattesystemet. Nye aktører kan komme på banen for å tjene på situasjonen. Å innføre et rentetak på forbrukslån vil gi mindre vekst i slike lån, men er ikke nødvendigvis et effektivt virkemiddel for å sikre finansiell stabilitet.