Regjeringen har lagt frem revidert nasjonalbudsjett. Oljepengebruken øker med rundt 10 milliarder kroner, og forventes å gi et ekstra vekstbidrag på 0,4 prosentpoeng sammenlignet med det budsjettet som ble vedtatt i høst. Finanspolitikken gir nå betydelig stimulans av økonomien. Dette gir isolert sett lavere arbeidsledighet og reduserer sannsynligheten for at pengepolitikken blir bundet av den nominelle nullrentebetingelsen.
Bruken av oljeinntekter målt ved det såkalte «strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet» anslås til rundt 206 milliarder kroner i 2016, eller rundt 10 milliarder kroner mer enn i statsbudsjettet som ble vedtatt i høst. Dette er faktisk vesentlig mindre enn handlingsregelen legger opp til, siden denne baserer seg på at innfasingen av oljeinntekter i norsk økonomi over tid skal tilsvare 4 prosent av kapitalen i oljefondet – eller Statens Pensjonsfond Utland (SPU). Per i dag er fondets markedsverdi ca. 7000 milliarder kroner. Uttaket fra oljefondet i revidert budsjett er 2,8 prosent. Avstanden opp til den såkalte «4-prosentbanen» er hele 93 milliarder kroner!
Hovedforklaringen på den store avstanden er at oljefondet har økt kraftig de siste årene. Bare i 2015 vokste fondet med 1030 milliarder og SPU har nesten blitt doblet i verdi de siste tre årene. Rundt halvparten av denne økningen skyldes imidlertid at kronen har svekket seg, hvilket kan reverseres. De øvrige bidragene var avkastning på den investere kapitalen og en positiv nettotilførsel fra statsbudsjettet. Sistnevnte vil bli negativ i år, bl.a. som følge av lavere oljeskatter i kjølvannet av oljeprisfallet. Hvis de globale realrentene i tillegg blir liggende unormalt lave i mange år fremover, er dette et argument for at oljepengebruken bør tilpasses en handlingsregel basert på en lavere forventet realavkastning, for eksempel 3 prosent. I så fall ligger dagens oljepengebruk bare marginalt lavere enn det en slik handlingsregel skulle tilsi.
Utviklingen i oljefondet. Kilde: Revidert nasjonalbudsjett (2016, s.30)
Ser man på «etterspørselsimpulsene» fra oljepengebruken i det reviderte budsjettet, er disse klart ekspansive. Denne budsjettimpulsen måles ved endringen i det «strukturelle, oljekorrigerte underskuddet» og anslås til hele 1,1 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge. Dette betyr at regjeringen øker etterspørselsstimulansen med 0,4 prosentpoeng fra det vedtatte budsjettet.
Hva betyr dette i praksis? Makroøkonomisk teori gir noen enkle tommelfingerregler som kan illustrere virkningene (disse er selvfølgelig preget av betydelig usikkerhet, men gir en indikasjon).
Ifølge Okuns- lov vil en økning i veksten i reelt BNP på 2,5 prosentpoeng gi en arbeidsledighetsnedgang på 1 prosentpoeng (tallene varierer mellom land og tidsperioder). Dette skulle tilsi at en ekstra vekstimpuls på 0,4 prosentpoeng gir en nedgang i arbeidsledigheten på 0,16 prosentpoeng eller rundt 4.500 personer.
Som tidligere argumentert for her på bloggen vil en økt finanspolitisk stimulans ikke ha særlig effekt på rentenivået så lenge økonomien er i en likviditetsfelle, dvs. at pengepolitikken er bundet av den nominelle nullrentebetingelsen. Norges Banks styringsrente er nå 0,5 prosent og forventes å falle videre. Dagens reviderte budsjett bør ifølge en standard Taylor- regel gi en styringsrente som er 0,2 prosentpoeng høyere enn den ellers ville vært. Dette kan bety, alt annet likt, at Norges Bank ikke trenger å sette renten helt ned til null.