Det er fornuftig å fortsatt stimulere norsk økonomi gjennom finanspolitikken, slik regjeringen legger opp til i forslaget til revidert nasjonalbudsjett. Fremover må likevel politikerne legge til grunn at oljeprisen kan holde seg lav som følge av omveltninger i oljemarkedet. Den norske kronen har svekket seg kraftig de siste årene, noe som letter omstillingen i norsk økonomi, men som også gjenspeiler utsiktene til at oljeprisen ikke vil komme opp med det første.
Regjeringen la torsdag frem sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2017. De makroøkonomiske effektene av endringsforslagene er små. Innfasingen av oljeinntekter reduseres med 4,7 milliarder kroner sammenlignet med budsjettavtalen fra i høst. Dette medvirker til at oljepengebruken havner litt under den nye 3-prosentbanen for handlingsregelen. Likevel bidrar en nedjustering i tallene for fjorårets oljepengebruk til at den såkalte budsjettimpulsen (endringen i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet som andel av trend-BNP for Fastlands- Norge) går opp fra 0,4 til 0,5 prosent. Dette betyr at finanspolitikken bare er marginalt mindre ekspansiv enn i 2015 og 2016, der budsjettimpulsen var 0,6 prosent per år. Siden inflasjonen er lav, produksjonsgapet fortsatt er negativt og pengepolitikken er begrenset av en nedre grense for styringsrenten, virker det riktig at budsjettpolitikken fortsetter å stimulere etterspørselen etter varer og tjenester.
I møte med det kraftige oljeprisfallet fra sommeren 2014 bidro en mer ekspansiv penge – og finanspolitikk til å motvirke tilbakeslaget i produksjon og sysselsetting. Sammen med lave realrenter og en svakere kronekurs har budsjettpolitikken bidratt til at veksten i norsk økonomi er på vei opp.
Enkelte har advart mot høy oljepengebruk over statsbudsjettet, i frykt for at kronekursen skal styrkes seg og dempe omstillingen fra olje til annen konkurranseutsatt næringsvirksomhet. Her på bloggen har det derimot vært påpekt at renten ikke vil stige så lenge finanspolitikken bare dekker det stimuleringsunderskuddet som oppstår ved at pengepolitikken er begrenset av den nominelle nullrentebetingelsen og hensynet til finansiell stabilitet. Derfor har det virker tvilsomt at en ekspansiv finanspolitikk skulle legge press på kronekursen. Fasiten så langt viser at oljepengebruken i fjor var litt lavere enn antatt, men også at kronekursen har holdt seg svak.
En svak kronekurs
Kronekursen har de siste årene svekket seg betydelig. Hvis man tar utgangspunkt i den brede importveide kursindeksen, I-44, er kronen 27 prosent svakere enn i februar 2013. Mye av kronesvekkelsen kan trolig føres tilbake til lavere oljepriser.
Figur 1 viser utviklingen i kronekursen og råoljeprisen (Brent) fra 2008 og frem til i dag. Kronekursen svekket seg kraftig under oljepriskollapsen fra sommeren 2014 og har siden holdt seg vesentlig svakere enn i årene der oljeprisen varierte rundt 110 dollar fatet. Det er flere forhold som knytter kronekursen til oljeprisen: For det første gir lavere oljepriser mindre eksportinntekter, hvilket svekker driftsbalansen overfor utlandet og demper etterspørselen etter norske kroner på valutamarkedet. For det andre bidrar lavere oljepriser til mindre press i økonomien (og vridninger i næringsstrukturen), bl.a. gjennom lavere oljeinvesteringer og redusert innfasing av oljeinntekter over statsbudsjettet. Dette gir typisk et lavere rentenivå (i forhold til utlandet), som igjen gjør det mindre attraktivt å sitte på kronefordringer. Selv om det finanspolitiske rammeverket (oljefondet og handlingsregelen) demper disse virkningene på kort sikt, påvirkes kronekursen av forventninger til fremtiden, slik at oljeprisen likevel har en effekt på valutakursdannelsen.
Figur 1: Importveid kronekurs (I-44) og råoljepris (Brent – Europe). Kilde: Norges Bank og FRED (MCOILBRENTEU), Federal Reserve Bank of St. Louis.
Oljeprisen holdes nede
Oljeprisen har tatt seg klart opp siden begynnelsen av fjoråret, men falt i begynnelsen av mai til under 50 dollar fatet. Flere år med rekordhøye verdensmarkedspriser på råolje gjorde det lønnsomt å begynne å satse på oljefelt med høye marginale utvinningskostnader, hvilket la grunnlaget for den amerikanske «skiferoljerevolusjonen». Den kraftig økning i amerikansk oljeproduksjon var en viktig bidragsfaktor til oljepriskollapsen i 2014. Selv om lavere priser økte oljeetterspørselen internasjonalt, var ikke dette nok til å demme opp for effekten av større produksjon og økte oljelagre. Gjennom fjoråret tok oljeetterspørselen seg opp på verdensbasis, samtidig som avtalen om produksjonskutt fra OPEC og andre oljeeksporterende land bidro til å presse oljeprisen oppover. Så langt i mai har imidlertid oljeprisen falt noe tilbake igjen, bl.a. fordi oljeproduksjonen i USA viser tegn til å øke. Siden både igangsetting og produksjon i skiferoljebrønner virker å reagere raskt på endringer i oljeprisene, kan OPEC komme frem til at “vinningsoptimal” oljepris ligger rundt dagens nivå. Da er oljeprisen så høy den kan bli uten at OPEC mister markedsandeler. Selvfølgelig kan dette bildet endre seg over tid, siden oljemarkedet påvirkes av en serie økonomiske og geopolitiske forhold.
Politikerne har hjemme bør basere seg på at oljeprisen kan holde seg lav en god stund fremover – selv om uventede sjokk selvfølgelig kan få den til å stige. Det er riktig å stimulere etterspørselen så lenge vi har lav rente og ledig kapasitet i arbeidsmarkedet. Likevel vil det trolig bli nødvendig med tøffere budsjettprioriteringer i neste stortingsperiode.