Finansminister Siv Jensen fremla denne uken Revidert Nasjonalbudsjett for 2019. Dette innlegget ser nærmere på effektene for norsk økonomi.

I mai hvert år presenterer regjeringen en oppdatering av hovedtallene for norsk økonomi. Der blir det også lagt frem korrigeringer av statsbudsjettet som følge av endringer i forutsetningene, og i noen grad politiske justeringer fra regjeringens side.

Når Statsbudsjettet for 2019 ble lagt frem i fjor høst, fremsto finanspolitikken konjunkturnøytral, med en såkalt «budsjettimpuls» nær null. Dette virket godt tilpasset den økonomiske situasjonen.

Revidert nasjonalbudsjett mottas normalt med et gjesp fra medier og finansmarkedene. Store politikkomlegginger er uvanlig. Det har derfor vakt oppmerksomhet at regjeringen går inn for å øke bruken av oljeinntekter med nesten 7 milliarder kroner.

Det går godt i norsk økonomi. I Revidert Nasjonalbudsjett 2019 anslår Finansdepartementet at BNP for Fastlands-Norge vokser med 2,7 prosent i år og 2,5 prosent neste år. Dette er høyere enn trendveksten i økonomien og gir en videre bedring i arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten, som har kommet klart ned de siste årene, spås å synke ytterligere fra dagens 3,8 prosent, målt ved AKU.

Økt oljepengebruk

I Revidert Nasjonalbudsjett er bruken av oljeinntekter, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet, 238 milliarder kroner i 2019. Dette tilsvarer 2,9 prosent av Oljefondet – eller Statens Pensjonsfond Utland (SPU). Regjeringen planla i Statsbudsjettet å legge seg enda noe lavere enn det handlingsregelen på 3 prosent tilsier, men uro i finansmarkedene har redusert verdien av SPU med rundt 500 mrd. kroner. Dermed har uttaksprosenten steget. De store svingningene i Oljefondet spiller liten rolle så lenge realavkastningen over tid holder seg på rundt 3 prosent.

En annen årsak til at regjeringen nærmer seg handlingsregelen er tilføringen av friske midler på rundt 7 milliarder kroner. Regjeringen fremhever at avgiftsinntektene synker fordi stadig flere kjører elbil (hvilket utgjør 3 milliarder kroner) og at inntektene fra salg av klimakvoter har blitt mindre enn ventet. I tillegg økes bevilgningene på flere områder og noen avgifter senkes. Utvidelsen av regjeringssamarbeidet har trolig gjort det nødvendig å smøre budsjettprosessen med ekstra oljepenger, spesielt i forkant av kommunevalgkampen.

Større budsjettimpuls

Et av nøkkeltallene i budsjettdokumentet som alltid får stor oppmerksomhet er den såkalte budsjettimpulsen. Denne måler endringer i oljepengebruken som andel av trend-BNP for Fastlands- Norge. Når impulsen er positiv, indikerer dette at finanspolitikken virker ekspansivt på økonomien (og motsatt). Budsjettimpulsen anslås nå til 0,5 prosent for 2019. Dette er en stor oppjustering fra nøytral impuls i saldert budsjett.

Finansdepartementet argumenterer med at økningen i budsjettimpulsen motvirkes av at budsjettunderskuddet i 2018 ble lavere enn planlagt. «Ser vi 2018 og 2019 samlet, er finanspolitikken om lag nøytral», sier finansminister Siv Jensen. At veksttakten i norsk økonomi har tiltatt til tross for at finanspolitikken i fjor var ganske stram, tilsier imidlertid at økonomien er sterkere og mer selvdrevet – slik at behovet for nye stimulanser er redusert.

Figur 1 viser budsjettimpulsen og produksjonsgapet (avvik fra trend-BNP) i årene etter innføringen av handlingsregelen i 2001. Siden finanspolitikken virker på realøkonomien med et tidsetterslep, benyttes produksjonsgapet for året etter. Tall for 2018 og 2019 er estimater for produksjonsgapet i år og neste år. Når de to indikatorene har samme fortegn, fremstår finanspolitikken prosyklisk, dvs. at den forsterker svingningene i økonomien.

Samspillet mellom finans- og pengepolitikken

Med flytende kronekurs og inflasjonsmål er det pengepolitikken som har som oppgave å begrense svingninger i samlet etterspørsel. Omleggingen til en mer ekspansiv finanspolitikk skjer samtidig med at Norges Bank øker styringsrenten. Dette trekker i retning av at sentralbanken oppjusterer rentebanen.  

En ekspansiv finanspolitikk øker samlet etterspørsel. Hvis norsk økonomi i utgangspunktet opererer nær full sysselsetting, vil Norges Bank sette opp styringsrenten for å hindre inflasjonspress. Økte renter gjør det mer attraktivt å sitte på kronefordringer, slik at tilbudet av utenlandsk valuta typisk øker og kronekursen styrkes. Styrkelsen av kronekursen forverrer konkurranseevnen, slik at eksporten faller og importen stiger. I tillegg fører høyere renter (isolert sett) til redusert investeringsetterspørsel og mindre privat forbruk. Dermed vil økningen i offentlige utgifter (eller økt privat konsum i tilfelle skatte- og avgiftsreduksjoner) fortrenge private bruttorealinvesteringer og nettoeksport.

Et viktig unntak vil være hvis pengepolitikken er begrenset av den nominelle nullrentebetingelsen og produksjonsgapet er negativt. Da vil finanspolitikken kunne ha stor betydning for utviklingen i produksjon og sysselsetting. I dagens situasjon vil imidlertid budsjettpolitikken primært påvirke rentenivået, kronekursen og fordelingen av realressurser mellom ulike sektorer i økonomien.