Ifølge et Norges Bank Staff Memo, kan man ved kostnadssjokk og valutakurssjokk oppnå høyere velferd dersom pengepolitikken og finanspolitikken trekker i hver sin retning. Innlegget ser nærmere på argumentene og drøfter når finanspolitikken bør støtte eller motvirke pengepolitikken.
Allerede tidlig på 1960-tallet viste økonomene John M. Fleming og Robert Mundell at endringer i penge- og finanspolitikken vil virke forskjellig på økonomien avhengig av om valutakursen er fast eller fleksibel, dersom det er høy internasjonal kapitalmobilitet.
Pengepolitikken (endringer i styringsrenten med tilhørende likviditetstilførsel) virker sterkt på samlet etterspørsel ved fleksibel valutakurs. En økning i rentenivået vil gi insentiver til økt sparing og redusere investeringsetterspørselen, samt dempe nettoeksporten – via en økning i rentedifferansen mot utlandet og sterkere kronekurs.
Fordi det kortsiktige nominelle rentenivået må følge det i ankerområdet ved en troverdig fastkurspolitikk, kan finanspolitikken være effektiv til å stabilisere innenlandsk etterspørsel. Motsatt vil finanspolitikken ha liten effektiv på samlet etterspørsel ved fleksible valutakurs, fordi endringer i offentlige utgifter og/eller skatter da vil gi bevegelser i rentenivå og derigjennom valutamarkedet.
Samtidig viser moderne makroøkonomisk forskning og erfaringer etter finanskrisen (som også var demonstrert i Mundell/Fleming–modellen), at finanspolitikken kan være effektiv til å motvirke nedgangstider med deflasjon når pengepolitikken er begrenset av et effektivt gulv for styringsrenten. Dette fordi rentenivået da ligger fast, slik at økte offentlige utgifter ikke fortrenger private bruttorealinvesteringer og nettoeksport (som ved fastkurspolitikk).
En effektiv kombinasjon av penge- og finanspolitikken
En fagartikkel fra Øistein Røisland (Norges Bank), Tommy Sveen (BI) og Ragnar Torvik (NTNU) publisert som et Staff Memo fra Norges Bank, drøfter det optimale samspillet mellom pengepolitikken og finanspolitikken ved henholdsvis etterspørselssjokk, kostandssjokk og valutakurssjokk.
Pengepolitikken vil både påvirke inflasjonen direkte, gjennom endringer i valutakurs og importpriser, og indirekte gjennom rentens effekt på samlet etterspørsel og dermed ressursutnyttelsen i økonomien.
Ved flytende valutakurs og fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken, vil det ifølge moderne pengepolitisk teori være best at sentralbanken tilpasse styringsrenten (rentebanen), slik at inflasjonsgapet (avviket fra inflasjonsmålet) og produksjonsgapet (avviket fra trend-BNP), har motsatt fortegn og går mot null over tid1. Logikken er enkel: dersom produksjonsgapet og inflasjonsgapet begge er negative, kan pengepolitikken sikre mindre velferdstap ved å sette en lavere styringsrente – og motsatt.
Anta at økonomien utsettes for negativt etterspørselssjokk, f.eks. i form av investeringssvikt eller kraftig fall i forbrukertilliten. Norges Bank kan sette ned styringsrenten, noe som stimulerer innenlandsk etterspørsel, men også inflasjonen via en svalere kronekurs. Fordi inflasjonen stiger som følge av dyrere import, er det optimalt at Norges Bank ikke lukker hele produksjonsgapet, men tillater at dette blir svakt negativt – noe som bidrar til at inflasjonen presses tilbake til inflasjonsmålet over tid. (I en stor økonomi som USA, der importprisene betyr lite, bør pengepolitikken motvirke størsteparten av etterspørselsfallet).
Men hva er da optimal finanspolitikk? Ifølge den overnevnte fagartikkelen, har Statsbudsjettet et fortinn i å stabilisere produksjonsgapet. Årsaken er at offentlig konsum og/eller skatter påvirker innenlandsk etterspørsel uten å ha en direkte effekt på valutakursen. Dermed vil det være optimalt at finanspolitikken blir mer ekspansiv, noe som demper behovet for rentekutt, og dermed et hopp i importprisene via en svakere kronekurs.
Når penge- og finanspolitikken bør trekke i motsatt retning
Ved en rentestigning ute, må Norges Bank (alt annet likt) sette opp styringsrenten for å unngå en svekkelse av kronen, som presser opp inflasjonen. Men fordi økte renter også demper innenlandsk etterspørsel, hvilket gir et negativt produksjonsgap, bør styringsrenten økes mindre enn den i utlandet. Følgelig vil kronen svekkes og inflasjonen midlertidig overskyter målet, for så å falle over tid som følge av det negative produksjonsgapet.
I dette tilfelle kan en ekspansiv finanspolitikk bidra til å stimulere samlet etterspørsel, og dermed motvirke det negative produksjonsgapet fra en strammere pengepolitikk. Dermed kan Norges Bank sette en høyere styringsrente, noe som hindrer fallet i kronekursen og de økte importprisene. Kombinasjonen av strammere pengepolitikk og mer ekspansiv finanspolitikk kan altså være mest effektivt for å sikre inflasjonsmålet og en normal ressursutnyttelse i norsk økonomi.
Den samme logikken kan brukes ved et kostnadssjokk, som økte energipriser. Her vil optimal pengepolitikk under fleksibelt inflasjonsmål medføre at produksjonsgapet blir negativt som følge av renteøkning, og inflasjonen høyere enn målet – men ikke så høy som den ville blitt uten en strammere pengepolitikk. Imidlertid kan ekspansiv finanspolitikk gi høyere produksjon, høyere rente, sterkere krone og lavere inflasjon. (Optimal pengepolitikk ved kostnadssjokk er drøftet utfyllende i dette innlegget).
Det potensielle koordineringsproblemet
En forenkling ved analysen til Røisland, Sveen og Torvik er at den ikke tar hensyn til det potensielle koordineringsproblemet som oppstår dersom penge- og finanspolitikken ikke har identiske mål og virkelighetsoppfatning.
I praksis er muligheten til å bestemme finanspolitikkens ekspansive eller kontraktive karakter mer begrenset enn den fremstår i de fleste lærebøker. Eksempelvis kan Regjeringen ønske å føre ekspansiv finanspolitikk i forkant av valg, av politiske årsaker fremfor konjunkturhensyn. I tillegg blir finanspolitikken primært endret to ganger i året (ved fremleggelsen av Statsbudsjettet og Revidert Nasjonalbudsjett), hvilket gjør den mindre fleksibel enn pengepolitikken. Endelig kan hyppige justeringer i skatter- og avgifter skape stor usikkerhet, og ha noen av de samme negative vridningseffektene som høy og variabel inflasjon.
Dersom begge beslutningstakere (sentralbank og Regjering) opptrer uten koordinering, og har ulike syn på graden av press i realøkonomien (størrelsen på produksjonsgapet), blir resultatet for ekspansiv finanspolitikk og for kontraktiv pengepolitikk. Dette er uheldig fordi det gir for lav sparing og for høy realrente og realvalutakurs (med nedbygging av konkurranseutsatt sektor).
Leitemo (2003) viser hvordan en «kamp om produksjonsgapet» også kan gi unødvendige store svingninger i rente, valutakurs og offentlige utgifter. Følgelig kan man oppnå høyere velferd ved at de finanspolitiske myndighetene tar hensyn til det pengepolitikkens reaksjonsmønstret, ved at Regjeringen fører stram finanspolitikk når renten er høy og motsatt.
Mekanismene drøftet i artikkel til Røisland, Sveen og Torvik er uansett et viktig argument for å la de automatiske stabilisatorene i finanspolitikken få virke. Dette betyr at de finanspolitiske myndighetene ikke bør motvirke effektene av lavere skatteinngang og økte utbetalinger til arbeidsledighetstrygd ved et konjunkturtilbakeslag. Dette vil dempe behovet for ekspansiv pengepolitikk, og dermed en svekkelse av kronen med økt importert inflasjon.
- Pengepolitikkens mål under fleksibel inflasjonsstyring er å gjøre summen av
(inflasjon-inflasjonsmål)2 + λ* (produksjonsgap)2
minst mulig i et evighetsperspektiv, der λ er den relative vekten tillagt stabilisering av produksjonsgapet. ↩︎