Slutt på det kinesiske vekstmirakelet?

Kina har opplevd en voldsom økonomisk vekst de siste tiårene. Kinesisk økonomi er imidlertid ekstremt ubalansert, med investeringsnivåer man knapt har sett i andre fremvoksende økonomier. På kort sikt vil myndighetene trolig strekke seg langt for å unngå et kraftig tilbakeslag. Når befolkningsveksten stanser og teknologigapet mot rike industriland minsker, vil svakhetene ved Kinas delvis statsdirigerte kapitalisme likevel bli mer synlige.

For 800 år siden hadde Kina kommet lenger i teknologisk og vitenskapelig utvikling enn Vest-Europa. Likevel er moderne kinesisk historie preget av stagnasjon. Når den økonomiske veksten i landet tiltok utover på 1970-tallet, var BNP per innbygger knapt høyere enn i år 1300. Kontrasten til vest- Europa og USA var enorm, der BNP per innbygger hadde steget jevnt siden den industrialiserte revolusjonen etter 1820. På slutten av 1970-tallet startet Kinas politiske og økonomiske reformer, som trakk i retning av større rom for markedsøkonomi med privat eiendomsrett og friere utenrikshandel. Dette bidro til en lang periode med økonomisk opphenting, der BNP per innbygger har økt med nesten 6 prosent årlig etter 1978. Flere hundre millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom.

Sterk befolknings og investeringsvekst

Et lands sparing utgjør summen av innenlandske realinvesteringer og driftsbalansen ovenfor utlandet. Investeringsandelen av kinesisk BNP har steget siden landets økonomiske reformer startet på 1970- tallet, og ligger på godt over 40 prosent, nivåer knapt sett i andre fremvoksende økonomier. Fra tidlig på 2000-tallet og frem til finanskrisen hadde Kina også store handels- og driftsbalanseoverskudd ovenfor utlandet.

Tidlig i vekstfasen kunne Kina gjennomføre enorme investeringer i bygninger, infrastruktur, produksjonsutstyr og teknologi uten å oppleve fallende grenseproduktivitet fra realkapital, fordi store mengder fattige bønder fra landsbygda strømmet inn i sektorene med høy investeringsaktivitet. Dette bidro også til at lønnsnivået og privat konsum ble holdt nede, selv om BNP-vokste sterkt. Det lave lønnsnivået sammen med en fastkurspolitikk mot US dollar, understøttet en sterk eksportvekst og store handelsoverskudd.

Befolknings- og handelsbrems

Nå har imidlertid veksten i den yrkesaktive befolkningen stanset opp. Landets ettbarnspolitikk (som ble avviklet i 2015) har bidratt til en demografisk utvikling som ligner på Japan og Europa. Folketallet forventes ifølge enkelte framskrivninger å begynne å synke i 2027. Dette reduserer behovet for investeringer i boliger og produksjonsutstyr, og får utviklingen i kinesisk økonomi til å fremstå ubalansert.

Kinas høye innenlandske sparing kan kun opprettholdes hvis innenlandske investeringer vokser sterkt eller landet har store handelsoverskudd. Et strammere arbeidsmarked har bidratt til at pris- og kostnadsnivået i Kina har steget noe. I tillegg har valutakursen blitt mer fleksibel. Ser man på realvalutakursen, det relative prisnivået ovenfor utlandet målt i felles valuta, har denne steget i forhold til de klart undervurderte nivåene i årene før finanskrisen. Dette har bremset eksportveksten og gitt en betydelig reduksjon i driftsbalanseoverskuddet.

Behov for mer konsum

Dermed krever fortsatt vekst i kinesisk økonomi en rebalansering i retning av større innenlandsk forbruk. Uten en slik transformering vil overkapasitet før eller senere føre til investeringskollaps der spareoverskuddet elimineres gjennom synkende produksjon og inntekter (jf. Keynes spareparadoks).

En oppbremsing i den kinesiske økonomien vil merkes internasjonalt. Kina har ikke lenger store handelsoverskudd og lavere kinesisk importvekst vil dempe etterspørselen etter varer og tjenester i andre land. Dette kan spesielt ramme råvareeksporterende økonomier som Norge, siden Kina blant annet står for 13 prosent av den globale oljeetterspørselen.

De fleste venter at BNP- veksten i Kina avtar i 2019. Handelskrigen med USA og lavere global vekst bidrar. Så langt har det kinesiske regime vist stor vilje til å stimulere aggregert etterspørsel hver gang det er tegn til rusk i det økonomiske maskineriet. Ifølge offisielt hold vil Kina kutte skattene noe for å stimulere privat konsum. Gjennom landets kredittpolitikk er det dyttet lån på private og offentlige virksomheter for å få disse til å fortsette å investere, til tross for synkende avkastning fra nye prosjekter. Etter finanskrisen er mye av landets sparing kanalisert inn i boligmarkedet og infrastruktur.

Reformer og markedsøkonomi

Etter hvert som tilgangen på arbeidskraft og utbytte fra en stadig større realkapitalbeholdning avtar, vil trendveksten i økonomien drives av total faktorproduktivitet, dvs. hvor effektivt en gitt mengde arbeidskraft og realkapital transformeres til varer og tjenester. Fraværet av demokrati gjør at kinesiske myndigheter er villige til å strekke seg langt for å sikre makroøkonomisk stabilitet, siden et stort tilbakeslag kan nøre opp under misnøye og regimekritikk. Problemet er at omfattende offentlige intervensjoner og innslag av kommandoøkonomi fører til overinvesteringer og ressurser som allokeres inn i ulønnsom virksomhet.

Mange år med kraftig økonomisk fremgang i Kina har blitt drevet av ledige arbeidskraftreserver, mer internasjonal handel, et etterslep i teknologibruk og andre lønnsomme investeringsmuligheter. Nå er vekstpotensialet mindre. Befolkningsveksten bremser, investeringsnivået er ekstremt høyt og utviklingen fremstår ubalansert. Historisk har en velfungerende og fri markedsøkonomi vært en nødvendig betingelse for varig vekst. På lang sikt er det kompetanse, konkurranse og omstillingsevne som gjør land rikere. Skal Kina lykkes på disse områdene kreves det ytterligere politiske og økonomiske reformer.