Den amerikanske presidenten kritiserer Federal Reserve sine renteøkninger. Dette kan virke mot sin hensikt.

Etter å ha forlatt nullrentepolitikken som kom på plass etter finanskrisen i 2008, har Federal Reserve (Fed) gradvis økt styringsrenten med 1,75 prosentpoeng. Sentralbanken har signalisert ytterligere to økninger i år, før styringsrenten når i underkant av 3,5 prosent i 2020. Dette skjer i en situasjon der inflasjonen er nær 2 prosent og arbeidsledigheten rundt det laveste nivået på flere tiår.

USAs president Donald Trump er ikke fornøyd. Han har de siste ukene begynt å beklage seg på Twitter og i TV-intervjuer over at Fed setter opp renten. Dette til tross for at han i valgkampen i 2016 hevdet Fed holdt rentene for lave.

Figur 1: Styringsrenten i USA (Fed Funds) og rentebane fra FOMC. Kilde: fred.stlouisfed.org

Historiske paralleller

At en sittende president kommenterer pengepolitikken i USA er uvanlig, men ikke unikt, i historisk sammenheng. Før valget i 1972 skal Richard Nixon ha lagt press på Fed-sjef Arthur Burns for å holde rentene nede. En ekspansiv pengepolitikk kombinert med OPEC- krisen, der råoljeprisene hoppet kraftig, bidro til at USA gikk gjennom en periode med stagflasjon – sterk inflasjon og høy arbeidsledighet. Før valget i 1992 forsøkte George H.W. Bush å legge press på Alan Greenspan for å sette ned renten. Dette ble ignorert av Fed og Bush ble som kjent ikke gjenvalgt.

Internasjonale studier har vist en sammenheng mellom graden av sentralbankuavhengighet og et lands gjennomsnittlige inflasjonsnivå. Tidlig på 1990-tallet ble den tyske og sveitsiske tradisjonen med politiske uavhengige sentralbanker som søker lav prisstigning en internasjonal standard. Dette medvirket til at inflasjonsproblemene fra 1970- og 80-årene forsvant. I dag endres det generelle prisnivået såpass lite fra år til år, at de færreste tar hensyn til dette ved økonomiske beslutninger.

Trump og dollarens rolle

Nå er man vant til at Trump ikke respekterer uavhengige institusjoner. Forrige dagen kritiserte han dommen mot sin tidligere valgkampsjef. Selv om USAs finansminister har forsøkt å bortforklare Trumps utspill, får uttalelsene stor oppmerksomhet og tilsynelatende utslag i finansmarkedene – statsobligasjonsrentene falt og dollaren svekket seg. Siden USA er verdens største økonomi og dollaren fyller rollen som internasjonal reservevaluta, har Federal Reserves pengepolitikk stor betydning for den globale økonomien.

Flere land har knyttet sin valuta til US dollar. «The greenback» utgjør over 60 prosent av de globale valutareservene. Dollaren er ikke bare den valutaen som benyttes for å handle olje og andre råvarer, men er involvert i de fleste internasjonale valutatransaksjoner. Stigende dollarrenter er en av hovedårsakene til markedsuroen man nå ser i Tyrkia og andre fremvoksende økonomier med stor utenlandsgjeld.

Kampen om produksjonsgapet

Så hvorfor ønsker Trump-administrasjonen et fortsatt lavt rentenivå? Muligens frykt for lavere vekst eller børsfall før mellomvalget i november. Eller kanskje bekymringer for negative virkninger på økonomien fra handelskrigen med Kina.

Ifølge den amerikanske sentralbankloven skal Federal Reserve rette pengepolitikken inn mot full sysselsetting og lav inflasjon. Det har lenge ligget i kortene at store skattekutt og økte offentlige utgifter, i en økonomi som opererer nær full sysselsetting, ville gjøre det nødvendig for Fed å stramme inn pengepolitikken for å motvirke prispress.

En konflikt mellom penge- og finanspolitikken kan oppstå når sentralbanken og regjeringen har ulikt syn på presset i arbeidsmarkedet. Det hvite hus tror at skattekuttene vil stimulere tilbudssiden i økonomien kraftig. Sentralbanken (og andre fagmiljøer) mener derimot at disse effektene vil være små, slik at etterspørselsvirkningene dominerer. Der Trump snakker om over 4 prosent vekst, har Fed et anslag for trend-BNP på knapt 2 prosent. Siden det er en grense for hvor mye de offentlige budsjettunderskuddene kan vokse, mens sentralbanken alltid kan sette opp renten, vil en politisk uavhengig sentralbank vinne «kampen om produksjonsgapet». En slik blanding av penge- og finanspolitikk kan imidlertid føre til store svingninger i finansmarkedene.

Feds uavhengighet

Det amerikanske sentralbanksystemet er konstruert for å holde politikerne på en armlengdes avstand. Federal Open Market Committee (FOMC), som setter styringsrenten, består av tolv medlemmer med stemmerett. Syv av disse sitter i sentralbankens styre og de øvrige fem er presidenter fra de tolv regionale Federal Reserve bankene (en rullerende ordning). Selv om Trump skal nominere kandidater til å fylle ledige seter i styret (disse må også godkjennes av kongressen), har han liten mulighet til å vippe maktbalansen eller påvirke beslutningsprosessene i FOMC.

Mye har skjedd siden Nixon presset Fed tidlig på 1970-tallet. På denne tiden var den rådene oppfatningen at renteendringer virket best når de kom som en overraskelse. Målene for pengepolitikken var ikke klart definerte og beslutninger ikke offentlig begrunnet. I dag er synet motsatt: pengepolitikken er mest effektiv når markedsaktørene internaliserer sentralbankens reaksjonsmønster. Derfor mates offentligheten med informasjon. Sentralbanken har eksplisitte mål, det offentliggjøres grundige redegjørelser og prognoser, inklusiv en rentebane for årene fremover. Dette har muligens gjort pengepolitikken mer «kjedelig», men samtidig skapt en ekstra beskyttelseshinne mot politisk press.

Mot sin hensikt?

Alt tyder på at Federal Reserve kommer til å ignorere Trump sine utspill. Noen tror sentralbanken vil sette opp renten mer enn ellers, for å markere sin uavhengighet. Dette er lite trolig, med mindre man ser tegn til at stadige utspill fra presidenten begynner å rokke ved inflasjonsforventningene eller svekke dollaren. I så fall må Fed føre en strammere pengepolitikk – noe som isolert sett også vil legge press på de globale rentenivåene.

Donald Trump bør avstå fra å snakke opp rentene.