Det er for tiden et stramt arbeidsmarked i Norge, samtidig som inflasjonen og renten er på vei opp. Regjeringen har lagt frem forslag til krisetiltak som øker de offentlige utgiftene. Innlegget drøfter samspillet mellom penge- og finanspolitikken, og effektene av ulike politikkombinasjoner.
Ved utgangen av mars utgjorde helt arbeidsledige to prosent av arbeidsstyrken, hvilket var det laveste nivået siden høsten 2008. Samtidig har antallet ledige stillinger justert for sesongvariasjoner stabilisert seg på et rekordhøyt nivå de siste månedene.
Med et inflasjonsmål på 2 prosent, og en vekst i trendproduktiviteten på rundt 1 prosent, skulle dette tilsi en årlig nominell lønnsvekst på nær 3 prosent som et gjennomsnitt over konjunktursyklusen. Natt til lørdag ble det klart at lønnsoppgjøret i frontfaget (konkurranseutsatt sektor) endte på 3,7 prosent. Dette var på linje med Norges Banks prognoser, men fortsatt gjenstår forhandlingene i øvrige bransjer. En høykonjunktur med økende lønnsvekst understøtter oppgang i inflasjonen.
Den løpende inflasjonen, målt ved årsveksten i KPI, var 3,7 prosent i februar. Deler av oppgangen skyldes de økende energiprisene. Veksten i KPI korrigert for avgiftsendringer og uten energivarer (KPI-JAE) var 2,1 prosent. Som beskrevet i forrige innlegg, venter Norges Bank at inflasjonen vil være over inflasjonsmålet de nærmeste årene. Norges Bank har økt styringsrenten fra 0 til 0,75 prosent siden september i fjor, og anslo i mars at denne stiger videre til 2,5 prosent innen utgangen av 2023.
Gjennom pandemien har ekspansiv penge- og finanspolitikk bidratt til å holde aktiviteten i økonomien oppe. Med høy kapasitetsutnyttelse og stigende inflasjon, er det nå behov for en kontraktiv stabiliseringspolitikk. Fordi strukturelle forhold, som lav produktivitetsvekst, trolig fortsatt tilsier lav likevektrealrente, venter Norges Bank at pengepolitikken neste år vil virke kontraktivt på samlet etterspørsel.
Regjeringens samlede budsjettopplegg blir trolig strammere enn i fjor. Fredag la imidlertid regjeringen frem forslag om å forlenge strømstøtten til husholdningene og tiltak knyttet til krigen i Ukraina, hvilket øker de offentlige utgiftene med 36 milliarder kroner. Først i revidert nasjonalbudsjett i mai blir det klart hvordan og i hvilken grad disse påplussingene blir dekket inn andre steder på budsjettet.
Dersom økonomien opererer ved full sysselsetting, og myndighetene fører en mer ekspansiv finanspolitikk, vil Norges Bank måtte stramme til pengepolitikken for å hindre at økt samlet etterspørsel fører til økt inflasjon. Økt realrente og sterkere kronekurs vil fortrenge realinvesteringer og nettoeksport, hvilket gir rom for større offentlig konsum innenfor de produksjonsmulighetene som foreligger. En slik kombinasjon av penge- og finanspolitikk kan være uheldig for samlet sparing og den økonomiske veksten.
En modellbasert illustrasjon
I faglitteraturen er det modeller som analyserer den strategiske interaksjonen mellom finans- og pengepolitikken ved bruk av såkalt ikke kooperativ-spillteori.
Anta at sentralbanken har valgt den styringsrenten som gir en optimal avveining mellom hensynet til å stabilisere inflasjonsgapet og produksjonsgapet, gitt sentralbankens preferanser. Ved et kostnadssjokk vil sentralbanken øke realrenten, slik at det positive inflasjonsgapet møtes med et negativt produksjonsgap (og sterkere kronekurs), hvilket gir lavere inflasjon (se nærmere beskrivelse i dette innlegget).
Dersom regjeringen ikke hensyntar sentralbankens reaksjonsmønster, og øker de offentlige utgiftene for å stimulere økonomien, vil sentralbanken legger den nye finanspolitikken og økningen i produksjonen til grunn, noe som gir renteoppgang og sterkere realkronekurs – slik at produksjonsgapet igjen kommer på nivået forenlig med inflasjonsmålet. Dette vil føre til at rentenivå, valutakurs og offentlige utgifter svinger unødvendig mye. En bedre løsning vil være at de finanspolitiske myndighetene internaliserer effektene på pengepolitikken, ved å stramme inn finanspolitikken når rentenivået er høyt – og motsatt. En sammenligning av de to likevektene er gitt i figuren nedenfor.
Reaksjonsfunksjonene skisserer hvordan regjering og sentralbank ønsker å tilpasse henholdsvis finans- og pengepolitikk, gitt forventninger om hvordan den andre parten agerer. Sirklene representerer regjeringen og sentralbankens preferanser (jo lenger fra sentrum, jo større tap). Punkt A er optimum for regjeringen og punkt B for sentralbanken.
Så lenge kombinasjonen av penge- og finanspolitikken innebærer at man er til venstre for Nash-likevekten, vil regjeringen ønske å føre en mer ekspansiv finanspolitikk – gitt den pengepolitikken som føres. Når man er i Nash-likevekten vil realrenten og det strukturelle budsjettunderskuddet være såpass høyt at marginalkostnaden ved å øke offentlig konsum oppveier den oppfattede fordelen på produksjonsgapet. En annen spill-likevekt oppstår dersom regjeringen opptrer som leder og tilpasser seg sentralbankens reaksjonsmønster (Stackelberg-likevekt). Regjeringen velger da en strammere finanspolitikk, hvilket gir en mindre stram pengepolitikk. Dette fører til lavere realrente, svakere kronekurs og økt samlet sparing (større realinvesteringer og bedret driftsbalanse ovenfor utlandet) sammenlignet med Nash-likevekten.