Den potensielle handelskrigen mellom USA og andre land får mye oppmerksomhet. Ved å betrakte internasjonal handel som et spill, kan man forklare hvorfor enkeltland kan ha motivasjon til å innføre tollsatser og andre proteksjonistiske tiltak, selv om dette medfører at alle land får lavere (gjennomsnittlig) velferd.

Det første skuddet i en mulig handelskrig ble avfyrt når Trump-administrasjonen i mai innførte toll på stål og aluminium importert til USA. Siden har man sett en gradvis utvidelse. Kina og EU har innført mottiltak, som igjen har fått Trump til å annonsere nye tollsatser – eller trusler om slike. Med en flodbølge av verbale angrep fra den amerikanske presidenten (som forleden omtalte EU som en fiende), er det lett å få inntrykk av at man står ovenfor en eskalering. Dette skjer samtidig med at NAFTA (frihandelsavtalen mellom USA, Canada og Mexico) er under press og Storbritannia er i Brexit-forhandlinger.

Effektene på verdensøkonomien

Økt proteksjonisme kan ha negative effekter på finansmarkedene og skape usikkerhet som demper næringslivets investeringsetterspørsel. Der noen eksportbedrifter vil tape markedsandeler og salg, vil andre importkonkurrende virksomheter kunne ekspandere. Multinasjonale selskaper og globale verdikjeder har imidlertid gjort verdensøkonomien mer integrert. Mye av handelen skjer i dag med innsatsfaktorer og halvfabrikata (samt tjenester). Dermed vil økte tollsatser ikke bare påvirke vareprisene, men også produksjonskostnadene til selskaper som opererer på hjemmemarkedet. Dyrere konkurranseutsatte goder kan vri global produksjon, bremse spredningen av teknologi og redusere den allerede lave produktivitetsveksten.

Donald Trump ønsker å minske underskuddet på den amerikanske handelsbalansen ved å redusere importen til USA. Mottiltak og fallende inntekter hos USAs handelspartnere gjør det imidlertid sannsynlig at også amerikansk eksport vil gå ned. I tillegg vil lavere importetterspørsel styrke dollaren, hvilket demper importfallet og bremser eksporten. Nettoeffekten på handelsbalansen vil være liten. Faktisk er det grunn til å forvente at redusert offentlig sparing, gjennom store skattekutt og økte offentlige utgifter, vil føre til større underskudd på den amerikanske handelsbalansen i årene fremover.

Når tollsatser fører til høyere priser og lavere effektivitet, er spørsmålet hvorfor land opererer med tollmurer og andre handelshindringer. Forklaringer kan være lobbyvirksomhet fra enkeltindustrier og distriktspolitiske hensyn. Selv om gjennomsnittlig levestandard blir større ved frihandel, vil det alltid være tapere. En stadig skjevere inntektsfordeling har trolig bidratt til økt frihandelsskepsis i mange land, hvilket kan forklare Trump og Brexit.

Handelspolitikk som et spill

I utgangspunktet vil land som handler med hverandre kunne ha insentiver til å ilegge tollsatser og andre handelspolitiske tiltak, til tross for at dette fører til at alle land får lavere (gjennomsnittlig) velferd. Innenfor spillteori kalles dette «Fangens dilemma».

Figur 1: Spillmatrise for internasjonal handel mellom EU og USA. (1,1) er Nash-likevekt og (2,2) en ikke-realisert Pareto-likevekt.

Spillet kan illustreres ved en matrise for EU og USA (se figur 1), der tallene angir gevinst, hvilket hver økonomi ønsker å maksimere. Her har begge det å innføre toll som en dominant strategi. Hvis EU velger frihandel og USA går for toll, vil EU komme dårligere ut. Tilsvarende for USA. Det at begge går for toll kalles en Nash-likevekt, dvs. at dette er USAs beste valg, gitt EUs valg, og EUs beste valg, gitt USAs valg. I dette tilfellet er ikke utfallet Pareto-optimalt, hvilket betyr at begge kan få det bedre.

Som påpekt i tidligere innlegg er det egentlig best for land å forholde seg passivt til at andre land øker tollsatsene. Det er relative kostnadsforskjeller over landegrensene som gjør det lønnsomt å handle. Det er irrelevant hva dette skyldes (teknologi, klima, toll, osv.). Dermed er det optimalt å tilpasse næringsstrukturen til nye relative priser, istedenfor å øke avgiftene for innenlandske husholdninger og bedrifter. Dette resultatet er imidlertid dårlig forstått blant velgere og politikere. I tillegg kan det være tilpasningskostnader. Selv om de innser at frihandel er best, vil de agere som om de må forsvare seg mot andre lands handelstiltak. Det er disse motivene som skaper fangens dilemma.

Samarbeid som en løsning

Man har forsøkt å løse dette dilemmaet gjennom handelsavtaler og internasjonale institusjoner som verdens handelsorganisasjon (WTO). Dette gir rammer der land ikke trenger å bekymre seg for at fravær av tollmurer vil bli utnyttet av andre. Skal dette fungere kreves det at avtalebrudd straffes. USA har et poeng når Kina ikke respekterer patentrettigheter, men det er vanskelig å se hvordan dette kan forsvare straffetoll på varer fra EU og Canada. Når Trump-administrasjonen ønsker å undergrave handelsavtaler og presse land til forhandlingsbordet, kan resultatet bli at tollmurene vokser. På den andre siden kan andre økonomier komme frem til at de fortsatt er tjent med samarbeid, slik den nye frihandelsavtalen mellom EU og Japan er et eksempel på.

Foreløpig er de økte tollsatsene på amerikanske importvarer og tilsvaret på disse ikke nok til å kunne kalles en handelskrig. Det blir interessant å følge spillet om verdenshandelen fremover.