Siden presidentvalget i november har Kina og Japan redusert sine beholdninger av amerikanske statsobligasjoner. I motsetning til den allmenne oppfatningen, er dette i all hovedsak positivt for amerikansk økonomi.
Vi lever i en usikker verden. Trump, Brexit og Le Pen preger nyhetsbilde. Mange frykter økt proteksjonisme. Noen frykter at eurosonen skal bryte sammen. I Norge ser vi tendenser til en boligprisboble. Alle bekymringer er imidlertid ikke like reelle. I dagens nettutgave av DN kan man lese at Kina og Japan har dumpet amerikanske statsobligasjoner etter at Trump vant presidentvalget. Artikkelen hevder at «USA er avhengig av godviljen til sentralbanker og investeringsfond over hele verden for å kjøpe amerikanske statspapirer». Faste lesere av bloggen vet at verdensøkonomien preges av et globalt spareoverskudd, hvilket kommer til syne i historisk lave realrenter – selv om disse har steget litt i det siste. Hvis Kina, med sine overskudd på driftsbalansen ovenfor utlandet, starter å selge unna amerikanske statsobligasjoner, vil dette bidra til å rebalansere verdensøkonomien. I motsetning til den vanlige oppfatningen i finanspressen, er det USA som vil dra fordel av at Kina og andre land kjøper mindre amerikanske statsobligasjoner.
Amerikansk statsgjeld er utstedt i amerikanske dollar. USA har en seddelpresse og kan alltid kjøpe den statsgjelden som er nødvendig for å unngå mislighold. De lange rentene på statsobligasjoner bestemmes i stor utstrekning av forventningene til fremtidige korte renter – som igjen styres av pengepolitikken. Det er riktig at de lange rentene i USA har steget siden valget, men dette skyldes forventninger om en strammere pengepolitikk. Dette speiler igjen forventninger om en mer ekspansiv finanspolitikk, bl.a. i form av store skattekutt.
Så hva hadde skjedd hvis utenlandske investorer, eksempelvis kinesiske monetære myndigheter, besluttet å selge unna enorme mengder amerikanske statsobligasjoner?
Her er det viktig å huske på at et plutselig fall i kapitalinnstrømningen til et land per definisjon må motsvares av en bedring i driftsbalansen ovenfor utlandet. Driftsbalansen (som primært består av handelsbalansen, dvs. eksport – import) gjenspeiler differansen mellom innenlandsk sparing og realinvesteringer. Denne tilpasningen er igjen kritisk avhengig av det valutapolitiske regime.
I Hellas, som har fast valutakurs (les: euro) må rentene på statsobligasjoner stige, slik at handelsbalansen bedrer seg gjennom en kontraksjon av innenlandsk konsum og dermed lavere import. Dette kan igjen gi tilbakeslag i produksjon og sysselsetting. Ved fast valutakurs vil kapitalflukt virke kontraktivt. Dette er årsaken til at enkelte frykter en ny gjeldskrise i Hellas. Under flytende valutakurser, som i USA, vil tilpasningen finne sted ved at dollaren faller. Dette vil gjøre amerikanske varer billigere i utlandet og utenlandske dyrere i USA, noe som øker nettoeksporten. Renten kan gå opp, med dette vil i så fall skje fordi dyrere import og høyere sysselsetting legger press på inflasjonen og får Fed til å sette opp de kortsiktige rentene. I en situasjon der USA ønsker å øke renten, men dette er vanskelig som følge av et globalt spareoverskudd (dette er drøftet i mer detalj i tidligere innlegg), vil et plutselig fall i dollaren være akkurat det landet trenger.
I den utstrekning de lange rentene skulle stige «for mye», som følge av stigende terminpremier (og ikke forventninger om strammere pengepolitikk), kan sentralbanken alltid motvirke dette ved å bytte kortsiktige sentralbankreserver med langsiktige statsobligasjoner . (Dette vil for øvrig være ekvivalent med at finansdepartementet kjøper tilbake langsiktige obligasjoner ved å utstede kortsiktig gjeld).
Det vites ikke om det var dette svaret Trump fikk når han angivelig midt på natten ringte sin sikkerhetsrådgiver for å spørre om USA er best tjent med en svak eller sterk dollar.