Federal Reserve varslet på onsdag at den starter prosessen å redusere størrelsen på sin balanse. Fortsatt er det utsikter til at rentenivået stiger gradvis fremover. Dette kan både påvirkes av hvor nær USA er full sysselsetting og hvorvidt det skjer større endringer i ledelsen av den amerikanske sentralbanken.
Den amerikanske sentralbanken Federal Reserve (Fed) besluttet onsdag å holde styringsrenten uendret i intervallet 1-1,25 prosent, men startet prosessen å gradvis krympe sin betydelige beholdning av statsobligasjoner og andre lånepapirer.
I årene etter finanskrisen ble det gjennomført store «kvantiative lettelser» i USA og mange andre land. Sentralbankene kjøpte statsobligasjoner og andre lånepapirer (særlig boligobligasjoner) i et forsøk på å stimulere økonomien og motvirke deflasjonspress, i en situasjon der en minimering av styringsrenten ikke var tilstrekkelig.
En endring i sentralbankens styringsrente vil kun ha en direkte effekt på de helt kortsiktige pengemarkedsrentene. De langsiktige rentene, som de kvantitative lettelsene var ment å presse ned (ved å øke obligasjonskursene), er imidlertid sterkt påvirket av markedsaktørenes forventninger til fremtidige korte renter. Det kan derfor hevdes at de kvantitative lettelsene primært hadde en signaleffekt – gjennom å skape troverdighet rundt sentralbankens forpliktelse til å holde en lav styringsrente lenge.
Beslutningen om å endre Feds balansepolitikk var ventet og det er i skrivende stund små utslag i finansmarkedene. I et tidligere innlegg fra april ble det gitt en detaljert gjennomgang av hvordan slike kvantitative innstramninger kan forventes å virke. Følgende poeng er sentrale:
- Fed vil trolig ikke selge obligasjoner aktivt i markedet, men la være å reinvestere i nye når de eksiterende forfaller. Dermed vil sentralbankens balanse gradvis minke over tid.
- Så lenge det er betydelig overskuddslikviditet i pengemarkedet, og Fed betaler rente på bankenes innskudd i sentralbanken (dvs. reserverenten), kan sentralbanken styre renteutviklingen uavhengig av størrelsen på basispengemengden.
Dette betyr at sentralbanken kan bruke mange år på å krympe balansen, uten at dette har noen effekt på muligheten til å bedrive pengepolitikk på en effektiv måte.
I tillegg til iverksettingen av Feds balansenormaliseringsprogram, ble det sluppet nye makroøkonomiske prognoser, samt et såkalt «dot-plot» – som er medlemmene i rentekomiteen (FOMC) sine forventninger til styringsrenten frem mot 2020. Her ventes det en ny renteøkning på 0,25 prosentpoeng i desember (den forrige var i juni) og at styringsrenten settes videre opp til 2,1 prosent i 2018, 2,7 prosent i 2019 og 2,9 prosent i 2020.
Amerikansk økonomi antas å operere nær full sysselsetting, men inflasjonen er fortsatt lavere enn målet på 2 prosent og lønnsveksten moderat – noe som skaper usikkerhet rundt graden av slakk i arbeidsmarkedet. Fed spår at inflasjonsmålet nås fra neste år. Dette betyr i så fall at den «nøytrale realrenten», som er konsistent med stabil inflasjon og en normal ressursutnyttelse i økonomien, ligger på litt under 1 prosent. Ti år etter finanskrisen er altså rentenivåene fortatt historisk lave. Dette indikerer at disse ikke bare holdes nede av svake etterspørselsimpulser i kjølvannet av finanskrisen og den påfølgende «store resesjonen», men også av mer langvarige forhold som et høyt gjeldsnivå, lavere befolkningsvekst og mindre teknologiske fremskritt.
Det er usikkerhet rundt rentebanen – og dette er ikke bare knyttet til den økonomiske utviklingen. Det har de siste månedene vært mye spekulasjoner rundt Donald Trump sitt forhold til Federal Reserve. USAs visesentralbanksjef Stanley Fischer går av i oktober og det er i skrivende stund uklart om Donald Trump vil renominere Janet Yellen som sentralbanksjef når hennes fireårsperiode går ut tidlig i 2018 (man vet heller ikke om Yellen er interessert i å fortsette).
Federal Open Market Committee (FOMC) består av tolv medlemmer: syv medlemmene av styret i Federal Reserve System, sjefen for Federal Reserve Bank of New York, og fire av de resterende elleve Reserve Bank-presidentene, som har stemmerett i ett år på roterende basis. Siden styremedlemmene bare kan skiftes ut når de trekker seg eller deres mandatperiode utgår, og politikerne ikke påvirker de regionale Fed-bankene, er systemet konstruert med sikte på å holde politikerne på en armlengdes avstand. Samtidig kan Yellen, som er styremedlem frem til 2024, faktisk velge å fortsette i FOMC selv om hun ikke gjenvelges som leder av komiteen. Likevel kan et tilsig av nye medlemmer i sentralbankledelsen vippe de pengepolitiske vurderingene.
Til syvende og sist er likevel pengepolitikken et resultat av den økonomiske utviklingen. Selv verdens viktigste sentralbank må kalibrere styringsrenten til summen av inflasjon og den nøytrale realrenten. Sistnevnte er bestemt av forholdet mellom sparetilbud og investeringsetterspørsel i USA og resten av verden.