Som mange ventet holdt Norges Bank styringsrenten uendret på 4,5 prosent på rentemøtet denne uken. Samtidig signaliserte banken at renten trolig vil senkes i løpet av året. Innlegget argumenterer for at en mer usikker verden kan gjøre det nødvendig å gi signaler om pengepolitikken oftere enn på de forhåndsannonserte rentemøtene.
I årets siste Pengepolitiske Rapport fra Norges Bank, som ble lagt frem før jul, viser prognosen for styringsrenten en gradvis nedgang fra første kvartal neste år. Innlegget argumenterer for at rentebanen burde vært marginalt høyere gjennom prognoseperioden.
Ved rentemøte i mai formidlet Norges Bank at dersom «kronen holder seg svakere enn lagt til grunn eller presset i økonomien vedvarer, kan det bli nødvendig med en høyere rente enn vi tidligere har sett for oss». Disse betingelsene er nå oppfylt. Dette tilsier at rentebanen vil bli løftet i forhold til den som ble lagt frem ved forrige Pengepolitiske Rapport i mars.
Svingningene i finansmarkedene har satt søkelys på hvordan den største renteoppgangen på flere tiår påvirker banksektoren. Innlegget drøfter markedsuroen og konsekvensen av denne.
Det er tegn til uro i finansmarkedene. Innlegget drøfter kollapsen i Silicon Valley Bank og hvorvidt det vi nå ser kan være tegn på en større finansiell krise.
Fra i fjor sommer har rentekurven i USA vært invertert. Dette betyr at lange renter er lavere enn korte renter. Ofte fremstilles dette som tegn på at økonomien er på vei inn i resesjon. Hvordan skal rentekurven tolkes i lys av dagens uvanlige makroøkonomiske situasjon?
Norges Bank hevet denne uken styringsrenten fra 0,75 til 1,25 prosent, samtidig som rentebanen ble oppjustert, slik at denne indikerer en styringsrente på minst 3 prosent neste sommer. Innlegget diskuterer utsiktene for pengepolitikken.
Likviditetsfellen går tilbake til Keynes på 1930-tallet og er en situasjon der korte nominelle renter har falt nær gulvet. Per i dag er dette tilfelle for store deler av verdensøkonomien. Nominelle nullrenter snur opp ned på mange viktige økonomiske sammenhenger og krever en politikkrespons som kan virke ulogisk under normale omstendigheter.
Verdensøkonomien har opplevd et ganske synkronisert fall i veksten. Særlig internasjonal handel og industrisektoren bremser aktivitetsnivået. Til tross for at veksten har avtatt, fortsetter amerikansk økonomi det lengste oppsvinget i moderne historie. I Europa er veksten svakere, men redusert sannsynlighet for en hard Brexit har fjernet noe nedsiderisiko. Neste år venter de fleste prognosemiljøene marginalt høyere vekst i Europa, mens denne faller litt i USA og Kina.
Amerikansk økonomi er inne i det lengste oppsvinget som er registrert. Samtidig har helningen på rentekurven blitt negativ etter et kraftig fall i langrentene så langt i år. En invertert rentekurve har historisk fungert som en ledene indikator for resesjoner. Selv om signalene fra obligasjonsmarkedet må tas alvorlig, er det forhold som skiller utviklingen fra den i forkant av tidligere tilbakeslag.