I 2016 har en todelt norsk økonomi gått på lavgir mens boligprisene har steget kraftig. Verdensøkonomien preges av ubalanser og usikkerhet. Dette innlegget reflekterer rundt året som har gått og de økonomiske utsiktene for 2017.
Norsk økonomi har vist klare tegn til stabilisering i 2016. Smitteeffektene fra oljenedgangen over på resten av økonomien har delvis blitt motvirket av lave renter og svak kronekurs, hvilket har understøttet privat forbruk og tradisjonell eksport. I tillegg har høy oljepengebruk over statsbudsjettet bidratt til å holde aktivitetsnivået oppe.
Tilpasningen til lavere oljeaktivitet har fordret en bedring av Norges kostnadsmessige konkurranseevne ovenfor utlandet. Det store fallet i oljeprisene i 2014 falt sammen med en kraftig svekkelse av kronekursen. Mens vi på 1980-tallet brukte mange år på å få de relative lønnskostnadene ned igjen, har det pengepolitiske regime med flytende kronekurs og inflasjonsmål gitt en raskt og forholdsvis smertefri tilpasning.
Omstillingen av norsk økonomi går sin gang. Et eksempel på dette er at antall gründere har økt klart de siste par årene – selv om man ikke skal overdrive den makroøkonomiske betydningen. Dette er i tråd med ideene til Joseph Schumpeter om at nedgangstider tvinger frem «konstruktiv destruksjon» og entreprenørskap. Samtidig har Norge, i motsetning til mange andre land, holdt fast på den keynesianske barnelærdommen. Både penge- og finanspolitikken har gitt etterspørselsstimulans. Få vil lykkes med ny næringsvirksomhet i en økonomi der etterspørselen etter varer og tjenester stagnerer i årevis.
Utsikter for 2017
Det eneste som er sikkert med prognoser er at de ikke alltid vil treffe blink. Det kan likevel være nyttig å se fremover, basert på den informasjonen man har i dag.
På vei inn i 2017 har oljeprisene kommet noe opp igjen og de største investeringskuttene på norsk sokkel syntes å ligge bak oss. Oljevirksomheten er likevel over toppen. Det vil komme mindre etterspørselsimpulser fra petroleumssektoren i tiårene fremover.
Veksten i norsk økonom vil trolig ta seg opp neste år. Utover en mer moderat oljebrems, bidrar en ekspansiv penge- og finanspolitikk til å støtte privat konsum og næringslivets investeringsetterspørsel. I tillegg gir boliginvesteringene viktige vekstimpulser (se neste avsnitt). Utfallsrommet for internasjonal vekst har økt, men nettoeksporten vil trolig fortsatt dra nytte av en svak krone- selv om denne har styrket seg noe i det siste. Arbeidsledigheten kan falle litt når veksten øker. Inflasjonen har vært høy i 2016, særlig som følge av høy importert prisstigning i kjølvannet av de siste års kronekursfall. Inflasjonen har falt i det siste og vil trolig avta klart i 2017. Norges Banks rentebane indikerer en stabil styringsrente gjennom året.
Boligprisene har gått mye opp i 2016. Gjeldsnivået øker og det er grunn til bekymring for fremtidige tilpasningsproblemer. Det historisk lave rentenivået har dominert over en moderat økning i arbeidsledigheten. De høye boligprisene gjør det lønnsomt å bygge mer og dette har, sammen med lave realrenter, bidratt til en kraftig økning i boliginvesteringene. Over tid må økt boligbygging i kombinasjon med en rentestigning forventes å gi realboligprisnedgang. Siden psykologiske faktorer påvirker boligetterspørselen på kort sikt, kan likevel selvoppfyllende forventninger drive boligprisene ytterligere opp i året som kommer.
Ubalanser og utfallsrom for verdensøkonomien
Det er utsikter til en moderat vekst i globalt økonomi. Åtte år etter finanskrisen har verdensøkonomien fortsatt et globalt spareoverskudd, hvilket kommer til syne i svært lave realrenter internasjonalt. Aldringen av befolkningen og lavt produktivitetsbidrag fra ny teknologi vil ikke forsvinne med det første. Derimot kan mer konjunkturelle impulser, som lav investeringsvilje i frykt for fremtidig salgssvikt, endre seg når oppsvinget i økonomien får bedre fotfeste.
På vei inn i 2017 preges fortsatt verdensøkonomien av noen klare tilpasningsproblemer: Kina må vri økonomien fra vekst i realinvesteringer og eksport over til innenlandsk konsum. Eurosonen må gjennomgå mer intern rebalansering, der Tyskland reduserer sitt overskudd på handelsbalansen til fordel for Spania, Helles og andre land med høy arbeidsledighet. Uten nasjonale valutaer og med en gjennomsnittsinflasjon nær null, er dette en mangeårig pinsel. Flere mekanismer begrenser hvor mye innenlandske priser og lønninger kan falle. Dette blir enda mer krevende når mange euroland har høy offentlig og privat gjeld. Deflasjon vil øke realverdien av gjelden. Eurosonen er milevis fra å fylle kriteriene for et optimalt valutaområde.
Året vi forlater har vært preget av flere historiske begivenheter – som Storbritannias beslutning om å melde seg ut av EU og USAs valg av Donald Trump som president. Selv om disse valgresultatene kan ha mange forklaringer, er det særlig to forhold som peker seg ut: økte inntektsforskjeller og langvarig økonomisk stagnasjon. (Mer om dette i fremtidige innlegg). Uansett gir disse «paradigmeskiftene» store utfallsrom i året som kommer. Mange ser ut til å forvente store skattekutt og infrastrukturinvesteringer i USA. Siden USA nærmer seg full sysselsetting, kan dette gi renteoppgang og styrking av dollaren. Amerikansk press om å øke forsvarsutgiftene i NATO kan også gi en mer ekspansiv finanspolitikk i disse landene. De langsiktige rentenivåene har allerede steget mye siden november. Aksjekursene har også økt i USA og internasjonalt, men disse kan i perioder svinge betydelig i forhold til underliggende realøkonomiske forhold. Markedene er ustabile og kan raskt reagere hvis politikkendringene uteblir eller tar en uventet retning.