Mens noen har kritisert sentralbanken for å sette opp renten for mye, hevdet Norges Bank Watch denne uken at styringsrenten burde vært økt raskere gjennom fjoråret. Dette kan tyde på at pengepolitikken er rimelig avveid, for å bevare den tilliten som var en rød tråd i sentralbanksjefens årstale.
Tillit til lav og stabil inflasjon var et gjennomgangstema i sentralbanksjefens årstale for litt over en uke siden. Noen har kalt talen en forsvarstale.
LO og partiet Rødt fortsetter å hevde at inflasjonen primært er importert, og at renteøkningene har vært for store. Dette fremstår lite plausibelt. Ikke bare faller inflasjonen ute raskere enn i Norge, men kombinasjonen av høy lønnvekst og svak produktivitetsvekst tilsier at man ikke kan komme tilbake til 2 prosent inflasjon uten å dempe den innenlandske kostnadsveksten. Videre har kronen svekket seg, delvis fordi rentene i mange land har blitt satt opp mer enn i Norge. Ved lavere norske renter ville trolig kronen vært svakere, noe som hadde økt importprisene mer, men også bidratt til høyere lønnsvekst via bedre lønnsomhet i eksportindustrien.
Tillit til pengepolitikken er viktig fordi det bidrar til at inflasjonsforventningene er forankret. Dermed unngår man at midlertidig høy inflasjon påvirker lønns- og prisdannelsen på en måte som gjør det nødvendig med høy arbeidsledighet for å snu utviklingen. I de flest land faller nå inflasjonen, selv om ledigheten fortsatt er lav. Trolig har flere tiår med prisstabilitet bidratt til å forankre forventningene. Men dette forutsetter at sentralbanken agerer på en måte som underbygger denne tilliten.
Mens noen hevder at Norges Bank har lagt «for stor» vekt på inflasjonen, konkluderte Norges Bank Watch denne uken med at sentralbanken burde ha økt styringsrenten raskere gjennom fjoråret.
For treg på avtrekkeren?
Hvert år presenterer Senter for monetær økonomi (CME) på BI en rapport om Norges Banks pengepolitikk, på oppdrag av Finansdepartementet. Den årlige evalueringen blir foretatt av en gruppe fagøkonomer (som varierer fra år til år).
Kombinasjonen av et stramt arbeidsmarked, en inflasjon som overrasket på oppsiden, og en kronekurs som også ble svakere enn forutsatt, skulle ifølge rapporten tilsi at styringsrenten ble hevet raskere i 2023. Dette ville igjen ha åpnet opp for at styringsrenten kunne ha toppet på et tidligere tidspunkt. Fordi renteøkninger virker på samlet etterspørsel med et tidsetterslep, kunne dette ha redusert risikoen for at pengepolitikken blir prosyklisk. Det pekes på at en slik bane for styringsrenten ville ha vært mer på linje med utviklingen i henhold til enkle politikkregler, hvilket også ble fremhevet her på bloggen forrige måned.
Norges Bank har vært opptatt av at husholdningene som gruppe har opparbeidet mye gjeld i årene med lave renter etter finanskrisen. Dette kan tilsi at likviditetseffekten av økte nominelle renter spiller en viktig rolle, selv når en inflasjonsoverraskelse drar realrenten ned. Sammen med usikkerhet rundt den økonomiske utviklingen mer generelt, gjorde dette at sentralbanken valgte å gå mer gradvis frem med renteøkningene.
Det er hvert å merke seg at kritikken fra Norges Bank Watch er den stikk motsatte av den fra enkelte politikere og andre interessegrupper. Det kan indikere at Norges Bank har foretatt en rimelig avveining av ulike hensyn.
Ingen langsiktig målkonflikt
Det er ikke er et langsiktig motsetningsforhold mellom lav arbeidsledighet og lav inflasjon, kanskje med unntak av når inflasjonen blir svært lav1.
Dersom inflasjonen blir høyere enn folk forventer, vil reallønningene falle. Dette bedrer bedriftenes lønnsomhet, slik at de kan ekspandere produksjon og sysselsetting. Men i neste runde vil folk forstå at kjøpekraften er svekket. Når lønnskravene øker, ender man til slutt opp med en ny likevekt der arbeidsledigheten er den samme som før, men inflasjonen høyere.
Ved full tillit til inflasjonsmålet, vil midlertidige kostnadssjokk etter hvert dø ut, og det vil ikke være behov for en lavkonjunktur. Motsatt vil manglende tillit til inflasjonsmålet kunne kreve en periode med slakk i økonomien for å bringe inflasjonen ned igjen. En uavhengig sentralbank som gjør det som er nødvendig for å bevare tilliten er derfor ikke en trussel mot full sysselsettingen, men er nødvendig betingelse for makroøkonomisk stabilitet.
- Ved deflasjon kan realrenten ikke bli negativ, som følge av den nominelle nullrentebetingelsen, hvilket kan gjøre pengepolitikken ineffektiv i en lavkonjunktur. ↩︎