Konsumprisveksten har kommet klart ned fra toppnivået i oktober 2022. I juni i år økte KPI med 2,6 prosent fra samme måned året før. Innlegget drøfter de nye inflasjonstallene fra Statistisk Sentralbyrå.
Fallende strømpriser er en bidragsyter til at KPI-veksten har gått ned. Prisene på elektrisitet inkludert nettleie var i juni 21,6 prosent lavere enn i juni 2023. Disse prisene varierer imidlertid mye og sier lite om det underliggende inflasjonspresset.
For å måle kjerneinflasjonen, fokuserer Norges Bank på flere indikatorer, der konsumprisene justert for avgiftsendringer og energivarer (KPI-JAE) typisk får mest oppmerksomhet. Dette målet har også falt de siste månedene, men er noe høyere enn KPI, med en årsvekst på 3,4 prosent.
Det er særlig prisveksten på importvarer som modererer seg. I juni var prisveksten på importerte varer (uten energi og avgifter) faktisk 2 prosent, i forhold til juni året før. I tillegg til at inflasjonen ute er på vei ned, er effektene av den kronesvekkelsen vi så frem til mai i fjor, i ferd med å bli uttømt[1]. Kronen har styrket seg de siste månedene, men falt noe etter at KPI-tallene ble sluppet.
Også prisveksten på norske varer uten energivarer har falt fra i fjor sommer, men denne var fortsatt 5 prosent i juni – og her har nedgangen bremset litt de siste månedene.
Tolvmånedsveksten for tjenester avtok i juni til 4 prosent, fra 4,7 prosent i mai. Det var spesielt prisveksten for tjenester uten husleie som falt. Betrakter man tjenester hvor arbeidskraft dominerer, var denne stabil på 3,5 prosent, et nivå den har variert rundt en stund nå.
Figur 1 illustrerer årsvekst i total KPI, dekomponert med hver «leveringssektor» sine bidrag gjennom 2024. Merk at hver kategori (f.eks husleie) ikke viser årsveksten, men årsveksten vektet med sitt bidrag til total KPI, slik at summene utgjør vekst i total KPI for periodene.
Hva skjer med trend-inflasjonen?
Når Norges Bank setter opp styringsrenten, har dette (ifølge mange modeller[2]) størst effekt på inflasjonen etter 2-3 år. Virkningen på importprisene via en sterkere kronekurs (når rentedifferansen ovenfor utlandet øker), merkes trolig først. Deretter vil økt realrente gi lavere konsum og investeringer, mens nettoeksporten dempes av den sterkere realkronekursen. Dette gir lavere samlet etterspørsel og ressursutnyttelse, som i sin tur demper lønnsveksten, slik at prisveksten på varer og tjenester kommer ned.
Dette innebærer at løpende inflasjon kun har betydning for pengepolitikken i den grad den påvirker inflasjonsutsiktene. Nettopp fordi pengepolitikken virker med et tidsetterslep, må Norges Bank forsøke å danne seg et bilde av trendinflasjonen.
Som drøftet i tidligere innlegg, er ikke KPI-JAE et fullgodt mål på kjerneinflasjon. Å fjerne effektene av avgifter og energi, hindrer ikke at det er mange andre varegrupper som også svinger en god del i pris over tid.
Det er prisforandringer for varer og tjenester der det er mest kostbart å endre prisene, enten administrativt eller av konkurransehensyn, som inneholder mest informasjon om fremtidig inflasjon. Årsaken er at virksomheter som sjeldent kan endre prisene, må innarbeide alt de vet om fremtidig etterspørsel og kostnader når de først har mulighet til å foreta en justering.
Blant indikatorene for kjerneinflasjon som Norges Bank følger utover KPI-JAE, inngår «trimmet snitt» og «vektet median». Førstnevnte ser vekk fra de 10 prosent av varer og tjenester som har høyest og lavest prisvekst i perioden – nettopp fordi priser som endres mest, typisk også er de mest volatile. I juni lå spennet i de ulike inflasjonsindikatorene (KPI, KPI-JAE, KPIXE, trimmet-snitt og vektet-median) mellom 2,6 og 4,3 prosent.
Oppsummering/konklusjon
Lavere inflasjonstall enn forventet, trekker (alt annet likt) i retning av en lavere rentebane, der styringsrenten kan sette ned noe tidligere enn antatt i Pengepolitisk Rapport fra Norges Bank.
At trimmet-snitt og vektet-median ligger høyere enn KPI-JAE, samtidig som eksempelvis prisveksten for tjenester der arbeidskraft dominerer holder seg stabil, kan indikere at KPI-JAE overdriver fallet i kjerneinflasjonen. Man kan likevel ikke konkludere basert på enkeltobservasjoner.
Det er nå særlig kombinasjonen av høy lønnsvekst og svak produktivitetsvekst som bidrar til å holde prisveksten oppe. I tillegg kan kronekursen, som påvirker både den importerte inflasjonen og lønnsevnen i industrien, være følsom for rentedifferansen ovenfor utlandet. Så lenge norsk økonomi ikke opplever et klart tilbakeslag, eller man ser store rentekutt ute, kan dette dempe mulighetsrommet for rentekutt.
Norges Bank må dermed se an KPI-tallene de neste månedene, sammen med annen informasjon som kaster lys over inflasjonsutsiktene fremover.
[1] Til sammen utgjør importvarer rundt en tredjedel av «handlekurven» som inngår i KPI-JAE.
[2] Ifølge Norges Banks makromodell NEMO vil en renteendring ha størst effekt på inflasjonen etter litt over to år.