Valget av Donald Trump som USAs neste president skaper usikkerhet rundt den økonomiske politikken i verdens største økonomi de neste fire årene. Innlegget drøfter hvorfor Trumps politikk kan gi mer inflasjon.
Et begrep som fikk oppmerksomhet i den forrige Trump-perioden, og som er på full fart tilbake, er Trumpflasjon – altså økt inflasjon drevet av Trump. Ser man på de politikkforslagene som kom opp i valgkampen, er det kombinasjonen av strammere innvandringspolitikk, skattekutt og høyere tollsatser som ventes å løfte prisveksten.
Så langt har aksjemarkedet steget, på forventninger om dereguleringer og skattekutt, mens de lange rentene har trukket noe opp, drevet av både økte inflasjonsforventninger og stigende realrenter. Dollaren har også styrket seg på valutamarkedet, trolig påvirket av økte langrenter og forventninger om økte tollsatser[1].
En modellanalyse
For å illustrere effektene av Trumps politikkforslag, kan det være nyttig å ta utgangspunkt i en enkel makroøkonomisk modell for samlet tilbud (ST) og samlet etterspørsel (SE). Her er reelt BNP (Y) målt på x-aksen og det generelle prisnivået (P) på y-aksen. Makroøkonomisk likevekt, som bestemmer Y og P, oppstår der kurvene for ST og SE krysser hverandre.
Effekt på generelt prisnivå (P) og reelt BNP (Y) av skattekutt, økte tollsatser og strammere innvandringspolitikk.
Lavere skatter til selskaper og privatpersoner vil føre til et positivt skift i samlet etterspørsel etter varer og tjenester (1a). Dette fører til økt BNP og et høyere prisnivå. Akkurat hvor stort skiftet blir, avhenger av innretningen på skattekuttene, men generelt har slike større effekter i store land som USA enn i Norge, fordi importlekkasjen er mindre. Videre vil effekten avhenge av om aktørene forventer endringen å være varig. I dette tilfelle vil skattekuttene minst vare gjennom Trump-perioden, selv om større statsgjeld kan gi finanspolitiske innstramminger i et lenger perspektiv.
Trump og de få økonomene som ikke har tatt avstand fra han, som Arthur Laffer (kjent for Laffer-kurven), mener skattekutt er selvfinansierende, men i praksis er nok tilbudssideeffektene langt mindre og kommer med et lenger tidsetterslep enn de keynesianske etterspørselsvirkningene. Likevel vil lavere skatter kunne stimulere arbeidstilbud og sparing, som kan gi et positivt skift i samlet tilbud (1b). Dermed vil denne effekten bidra til å øke BNP ytterligere og dempe prispresset litt.
Trump har varslet økte tollsatser på bred front, med 10 prosent toll på varer som importeres til USA og 60 prosent toll på varer fra Kina. Akkurat hvor proteksjonistisk politikken blir gjenstår å se, men som drøftet i forrige innlegg, vil dette ikke ha stor effekt på handelsbalansen. Dollaren vil trolig styrke seg for å motvirke effektene. Dermed kan dette illustreres i modellen ved at samlet etterspørsel skifer ut (mindre import) og så tilbake igjen (sterkere dollar) (2a). Over tid vil økte tollsatser likevel gi mindre handel, som gjør at ressursene i økonomien utnyttes mindre effektivt. Dette gir et negativt skift i samlet tilbud (2b), noe som reduserer BNP og trekker i retning av økte priser.
I tillegg har Trump varslet en langt strengere innvandringspolitikk, der grensekontrollen skal skjerpes og ulovlige innvandrere sendes ut av USA. Fordi mange av disse jobber i det amerikanske arbeidsmarkedet, vil tilbudet av arbeidskraft falle. Dette vil gi et negativt skift i samlet tilbud (3a), hvilket bidrar til å redusere BNP og gi et høyere prisnivå. Mindre innvandring kan også gi noe lavere samlet etterspørsel (3b), hvilket forsterker de negative BNP-effektene, men demper prisveksten noe.
Som det fremkommer av skiftanalysen, vil alle tiltakene, med unntak av tilbudssideeffekter fra skattekutt og lavere etterspørsel fra færre innvandrere, bidra til en økning i prisnivået og dermed en periode med høyere inflasjon. Nettovirkningen på reelt BNP er mer uklar, fordi skattekutt stimulerer økonomien, handelspolitikken trolig har små veksteffekter, mens innvandringspolitikken vil gi et fall i arbeidstilbudet.
Avsluttende betraktninger: Fed og finansmarkedene
Det er mange forhold som er uavklarte. Skulle tollsatsene på kinesiske varer faktisk nå 60 prosent, kan effektivitetstapet bli betydelig. At handelspolitikken ikke har særlig veksteffekter på kort sikt, er betinget av at en global handelskrig ikke fører til økt usikkerhet som gir mer sparing og lavere investeringsetterspørsel.
En akkumulering av statsgjeld i raskt tempo, vil kunne gi videre oppgang i de nominelle og reelle rentene, som også kan føre til lavere private bruttorealinvesteringer. Denne kanalen er allerede inne i modellen ovenfor, men kan forsterkes dersom finansmarkedene mister «tillitt» og selger unna statsobligasjoner. Pengepolitikken vil alltid kunne holde inflasjonen i sjakk, men det kan kreve en høyere rentebane enn det Federal Reserve (Fed) nå foreskriver. En mulig åpen konflikt mellom Fed og Trump om pengepolitikken, kan gi økte inflasjonsforventninger, med oppgang i langrentene og fall i aksjemarkedet. Så trolig er det finansmarkedene som kan ha en viss disiplinerende effekt på Trump – eller i alle fall kongressen.
[1] Alt dette har blitt omtalt som «Trump-trade».