Det får oppmerksomhet at USA i mars 2017 igjen vil nå det såkalte «gjeldstaket». I den grad dette er et problem, er det fordi et politisk spill kan få vedtaket om å heve maksgrensen på offentlig gjeld til å trekke ut i tid. Økonomisk sett finnes det ingen grunn til at USA ikke skal kunne betjene sine gjeldsforpliktelser.
Nettavisen har en artikkel som setter søkelyset på at USA igjen vil nå det såkalte «gjeldstaket» i mars neste år. Av alle de tingene man kan bekymre seg for, bør mislighold av amerikansk statsgjeld befinne seg langt ned på listen. I den grad dette er et problem, er det fordi et politisk spill kan få vedtaket om å heve gjeldstaket til å trekke ut i tid.
For å ta det mest grunnleggende først: Et land kan ikke gå konkurs. Problemstillingen går ut på om USA risikerer å misligholde betalinger av renter og avdrag på statsgjelden, hvilket i så fall kan føre til store utslag i finansmarkedene. Denne risikoen er imidlertid tilnærmet lik null for land med gjeld i lokal valuta.
Et land trenger strengt tatt ikke skatteinntekter for å betale sine regninger. En stat med egen valuta kan både låne og «trykke penger» (låne av seg selv) praktisk talt uten fysiske eller tekniske begrensninger. Det er likevel en makroøkonomisk realitet at statens utgifter må sees i sammenheng med statens inntekter over tid. Å trykke penger helt vilt kan, under visse betingelser, gi inflasjonsproblemer.
Noen frykter at en for høy statsgjeld skal føre til at utenlandske investorer, for eksempel Kina, begynner å dumpe amerikanske statsobligasjoner på markedet. Det trekkes gjerne paralleller til Hellas. Sammenligningen er imidlertid ikke relevant, siden USA har sin gjeld i US dollar. Anta at Kina bestemmer seg for å kvitte seg med sin beholdning av amerikanske statsobligasjoner. Dette vil i utgangspunktet føre til at dollaren svekker seg på valutamarkedet og statsobligasjonsrentene presses opp. Rentenivået i USA er imidlertid bestemt av pengepolitikken. Den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve (Fed), kan alltid kjøpe statsobligasjoner for å holde rentene ned. En svakere dollar vil gjøre amerikanske varer billigere i utlandet og utenlandske varer dyrere i USA, noe som vil vri etterspørselen over mot innenlandsk produksjon. Handelsbalansen vil altså bedre seg, noe som vil gi stigende produksjon, sysselsetting og inntekter. I den grad rentenivået går opp, vil det være fordi Fed ønsker å unngå inflasjonspress som følge av en svakere dollar og økt ressursutnyttelse.
På sikt kan USA håndtere sin gjeldsutvikling ved å gjennomføre en moderate skattereform, som for eksempel å innføre moms og øke bensinavgiftene. Hvor tidlig en slik prosess kan komme i gang, avhenger selvfølgelig av det amerikanske valget i november og påfølgende valg. Enn så lenge er verdensøkonomien i en situasjon der det er et globalt etterspørselsoverskudd etter sikre verdipapirer – av den typen amerikanske statsobligasjoner representerer. Dette gir rekordlave realrenter. Man må huske på at i dagens situasjon vil et kraftig dollarfall være akkurat det USA trenger. Det vil gjøre det mulig for Fed å «normalisere» rentenivået uten bekymring for et økonomisk tilbakeslag.
Med en amerikansk økonomi som nærmer seg full sysselsetting, er ikke argumentene for finanspolitisk stimulans like sterke som for noen år tilbake. Fortsatt noe ledig produksjonskapasitet, et stort etterslep i landets infrastrukturinvesteringer og historisk lave realrenter, tilsier likevel at mange offentlige investeringer fremstår som samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det er en mulighet for at en økning i offentlige utgifter vil få Fed til å sette opp renten noe raskere enn de ellers ville gjort, slik at dette fortrenger private realinvesteringer. Med et rentenivå nær null er imidlertid risikoen asymmetrisk. Hvis økonomien utvikler seg svakere enn ventet fremover, kan USA raskt falle tilbake til en likviditetsfelle, der pengepolitikken begrenses av den nominelle nullrentebetingelsen. Ved å øke de offentlige utgiftene for å gjennomføre lønnsomme infrastrukturinvesteringer, vil man ikke bare bidra positivt til USAs vekstevne og størrelse på fremtidens skattebase, men også redusere risikoen for en langvarig stagnasjon og nullrentefelle – slik man har observert i Japan siden midten av 1990-tallet.
Det er all grunn til å heve gjeldstaket – eller avskaffe hele ordninger. Det gir ingen mening at Kongressen i USA må godkjenne låneopptak som følger av de skattene og offentlige utgifter de samme politikerne allerede har vedtatt.