Det er mye fokus på hvordan rentenivået påvirker valutakursen. En sentral teori som forklarer denne sammenhengen er «udekket renteparitet», som sier at forventet endring i valutakursene må motsvare rentedifferansen mellom land. Dette innlegget drøfter hva som skjer med valutakursdannelsen dersom renten blir null i alle land, og hvilke konsekvenser dette har for effekten av et lands finanspolitikk.
Ved fri flyt av finanskapital over landegrensene kan private aktører i stor grad velge i hvilken valuta de vil plassere sine fordringer, og i hvilken valuta de vil låne. Da kan avstanden i forventet avkastning mellom to valutaer ikke være for stor. Dersom for eksempel det nominelle rentenivået i USA er klart høyere enn forventet avkastning av å plassere kapital i eurosonen, vil det fremstå lønnsomt å låne i euro og plassere i dollar. Finanskapital vil strømme inn til USA, noe som vil presse dollarkursen opp eller rentenivået i USA ned. Når rentedifferansen nøyaktig motsvares av forventet endring i valutakursen, omtales dette i fagøkonomiske termer som at udekket renteparitet gjelder.
Så hva skjer med valutakursene hvis rentenivået er null i alle land? Dette er ikke en helt fjern problemstilling. Det kortsiktige nominelle rentenivået ligger nå nær eller under null i mange land. Mens styringsrenten i USA er satt til et intervall på 0,25-0,5 prosent, er den mest relevante pengepolitiske renten til Den Europeiske Sentralbanken (ESB) -0,4 prosent. Norges Bank sin styringsrente er 0,5 prosent.
Hvis forventet avkastning ved å plassere i to valutaer skal være lik, og rentenivået er null i begge land, må dagens valutakurs tilsvare forventet fremtidig valutakurs. Dette betyr at valutakursendringer blir sterkt preget av forventningene til fremtidig økonomisk aktivitet og pengepolitikk.
Det kortsiktige nominelle rentenivået er bestemt av sentralbankens pengepolitikk, som i de fleste land/valutaområder retter seg inn mot et inflasjonsmål. Som forklart i tidligere innlegg, vil sentralbanken i en normalsituasjon sette renten med sikte på å stabilisere økonomien nær full sysselsetting – siden dette bidrar til å nå inflasjonsmålet hvis inflasjonsforventningene ligger nær målet. Dermed vil positive etterspørselssjokk, for eksempel en økning i offentlige utgifter, gi seg utslag i økt rente – ikke økt produksjon. Siden rentedifferansen ovenfor utlandet øker, vil den lokale valutaen styrke seg. Dette reduserer innenlandsk etterspørsel i form av en svekket handelsbalanse og stimulere etterspørselen hos landets handelspartnere (siden deres nettoeksport styrkes). Dette bidrar igjen til å utjevne rentedifferansen mellom landene, siden det blir mindre press hjemme og mer press ute.
Anta nå at begge økonomier befinner seg i en såkalt «likviditetsfelle». En svak utvikling i realøkonomien gjør at sentralbankene ønsker å sette lavere nominell styringsrente enn det som er mulig. Dermed klarer ikke pengepolitikken å sikre full sysselsetting, og resultatet er en etterspørselsbestemt lavkonjunktur i begge land. Hva skjer nå med valutakursen dersom ett av landene øker de offentlige utgiftene?
Dette avhenger av om valutamarkedet oppfatter etterspørselssjokket som midlertidig eller permanent. Hvis aktørene tror at økningen er midlertidig og ikke er sterk nok til å løfte det innenlandske rentenivået, dvs. at økonomien ikke når helt frem til full sysselsetting, vil valutakursen forbli uforandret. Dermed vil en offentlige utgiftsøkningen ha en utelukkende positiv effekt på innenlandsk produksjon og sysselsetting. Hvis derimot valutamarkedet tror at etterspørselsøkningen er permanent , vil den lokale valutakursen styrke seg kraftig, siden rentenivået blir høyere når økonomien returnere til full sysselsetting. Dermed dempes den ekspansive effekten av tiltakene på innenlandsøkonomien betydelig.
En innsikt fra denne analysen er at koordinere finanspolitiske tiltak kan være nødvendig for å komme ut av en global nullrentefelle. Hvis noen land skal bære byrden alene, bl.a. i form av større offentlig gjeld, mens mye den ekspansive effektene på økonomien «eksporteres» til naboland via finansmarkedene, kan dette føre til at ingen tar på seg oppgaven. Og dermed vedvarer den globale lavkonjunkturen.