Et spørsmål som alltid har preget den politiske debatten, men som også økonomer har viet økende oppmerksomhet de siste årene, er sammenhengen mellom økonomisk vekst og inntektsfordelingen i samfunnet. I mange vestlige land har inntektsforskjellene økt og veksten i økonomien falt. Økonomisk teori og forskning viser at det er en avveining mellom de to hensynene, men at virkemidlene i utgangspunktet kan være utformet på en ineffektiv måte som gjør det mulig å oppnå gevinster på begge områder.
Økonomisk effektivitet blir definert som en situasjon der ingen kan få det bedre, uten at andre samtidig får det verre, forutsatt en gitt ressurstilgang og teknologi i samfunnet. Et slikt utfall vil typisk fremkomme i en velfungerende markedsøkonomi, hvilket betyr at fordelingen av verdiene ikke alltid vil oppfattes som rettferdig. I de fleste land bedriver derfor myndighetene en form for fordelingspolitikk, selv om dette har samfunnsøkonomiske kostnader. Økonomer har ikke så mye å bidra med når det gjelder verdinormer for en slik fordelingspolitikk. Derimot kan økonomisk teori belyse konsekvensene av ulike politikkvalg.
Figur 1 viser en prinsippskisse som bidrar til å belyse problemstillingen. Her er det tegnet inn en mulighetskurve som viser de ulike kombinasjonene av inntektslikhet og verdiskapning (målt ved BNP per hode) som er oppnåelig for gitt teknologi og ressurstilgang. Langs denne kurven kan skatte- og stønadspolitikk bidra til omfordeling, men dette påvirker aktørens insentiver, hvilket gir samfunnsmessige effektivitetstap. Eksempelvis oppstår det vridninger i personers arbeidstilbud og pensjonsalder, bedriftenes lokaliseringsvalg og investorenes allokering av kapital.
Figur 1: En økonomisk modell for effektivitet og inntektslikhet.
Samfunnets preferanse er illustrert ved en (grønn) indifferenskurve, som viser de ulike kombinasjoner av verdiskapning og inntektslikhet som gir samme nyttenivå. Anta at det finnes tett i tett med slike fra origo og oppover i diagrammet, der nytten stiger jo høyere kurven ligger. Det oppstår en likevekt i punkt A. Her maksimeres nytten, gitt de mulighetene som foreligger. Punkt C ville gitt større nytte, men ligger utenfor mulighetsområde. Punkt B ligger derimot under mulighetskurven, hvilket betyr at politikken er ineffektiv og kan utformes på en måte som gir et bedre resultat på begge områder.
Inntektsforskjellene i en del land har økt de siste tiårene, samtidig som den gjennomsnittlige økonomiske veksten har falt. Dette reiser spørsmålet om det likevel er en positiv sammenheng mellom inntektslikhet og vekst. Ledene internasjonale faginstanser som OECD, IMF og Verdensbanken har publisert studier som antyder dette. Som diskutert ovenfor vil en slik konklusjon være kritisk avhengig av om landets skatte- og stønadspolitikk er utformet slik at økonomien opererer på eller under mulighetskurven fra figur 1.
De danske økonomene Andersen og Maibom (2016) har publisert en fagartikkel der de forsøker å estimere en internasjonal mulighetskurve («Frontier») mellom inntektsjevnhet og produksjon per innbygger, og der de viser hvordan ulike land plasserer seg i forhold til en slik kurve. For å måle inntektslikhet i befolkningen benyttes 1- GINI-koeffisienten. Resultatet er gjengitt nedenfor i figur 2.
Figur 2: Internasjonale data for BNP per hode og inntektslikhet (1=helt lik fordeling). Kilde: Andersen og Maibom (2016)
Særlig to interessante forhold fremkommer fra Andersen og Maibom sin analyse. For det første finner de støtte for en svak positiv sammenheng mellom vekst og inntektsjevnhet (lineær regresjonslinje), men dette gjelder de landene som opererer under mulighetskurven. For det andre fremkommer det at landene som ligger tett på mulighetskurven fortsatt står ovenfor en avveining mellom vekst og inntektslikhet – det er ingen gratis lunch i fordelingspolitikken. Det er spesielt hvert å merke seg at de nordiske landene, inklusiv Norge, ligger tett på mulighetskurven. Dette antyder at en jevnere inntektsfordeling vil kreve tiltak som kan gi lavere gjennomsnittsinntekt.
Det er stor usikkerhet knyttet til empiriske studier av den typen gjengitt ovenfor. Den illustrerer likevel at debatten om økonomisk vekst og fordeling av inntekter må ha et lokalt perspektiv. For mange land er det mulig å øke produksjonen samtidig som inntektsforskjellene i samfunnet reduseres. Det går imidlertid en grense for alt. Med lave inntektsforskjeller og høy levestandard er den internasjonale debatten om vekstgevinster fra fordelingspolitikk mindre relevant for Norge. Her står politikerne fortsatt ovenfor en reell avveining.